Gay Erotic Stories

Det var sent på sommeren. En ensom ung kriger tok seg opp de skogkledde fjellene vest for dalen. Han hadde bue over skulderen og piler i et pilekogger på ryggen. Koggeret var laget av skinnet fra en prærieulv. Fra en reim rundt livet hang en slirekniv. Store furutrær strakte de krokete greinene sine opp mot himmelen. Han klatret opp på en fjelltopp med utsikt i alle retninger. Langt der nede i øst så han deler av den fruktbare dalen, der folket hans bodde i tipier. Landsbyen lå ved en bekk mellom dovne piletrær, og bestod av rundt hundre mennesker. På den andre siden av dalen kunne han se flere furukledde fjell. Langt mot øst var den endeløse prærien hvor folket hans jaktet på bison. Mot sørvest lå gulbrun ørken, et lavt belte av grønne kaktusåser og blå fjellkjeder med spisse tinder i det fjerne. I nord så han også store fjell og grønne skoger. Og han visste at bortenfor alt dette igjen lå andre ørkener, andre sletter, andre skoger, fjell, daler, bekker, elver og vann. Overalt fantes det dyr og planter som kunne spises eller brukes på forskjellige måter. En gang hadde det bare bodd indianere i dette veldige landet. Nå var det fremmede, hvite menn med hårete ansikt, og med merkelige klær og hatter som trengte seg inn i landet deres. Den unge krigeren, som selv aldri hadde sett en hvit mann, var en ”diide,” eller en jicarilla apache, som de ble kalt av andre. Ingen kjente disse fjellene så godt som nettopp diide’ne. Den unge krigeren var en vakker mann. Det lange håret, som rakk ham nesten til livet, var sort som ravnen, og musklene under den rødbrune huden var smidige og sterke. Håret var delt midt oppe på hodet, og flettet i to lange fletter, som var pakket inn i oterskinn, slik som var skikken blant jicarillaene. De lot ikke håret henge fritt med et pannebånd rundt hodet, slik som chiricahuaene, mescaleroene, eller de vestlige apachene. Han hadde klatret mellom klippene mot toppen. Han følte seg fri her oppe, og han trakk fjelluften inn i langsomme, dype drag. Han var nesten naken, kun et sidt lendeklede om livet og mokkasiner som nådde ham nesten opp til knærne. Lenge satt han oppe på toppen og nøt utsikten, før han begynte vandringen ned mot dalen igjen. Med ett stoppet han og krøket kroppen sin sammen. Hva var det han hadde hørt? Dette var lyder han aldri hadde hørt før. Han snek seg fram mot kanten av et stup, og kikket ned. Gjennom dalen snek flere vogner seg framover, hver av dem dratt av fire hester. Noe slikt hadde han aldri sett før. Dette måtte være hvite mennesker. Fire ryttere red rundt vognene. De måtte være speidere, tenkte han. Det var ingen fare for at de fremmede ville oppdage landsbyen, så den unge apachekrigeren bestemte seg for å følge etter på avstand. Sent samme dag slo de hvite leir for natten. Den unge apachen satt på en knaus og iakttok dem. Så hvordan de lagde mat, hvordan de åt. Etterpå var det en ung kvinne som gikk ut av leiren, og beveget seg rett mot ham. Mennene i leiren forsøkte å stoppe henne, uten å lykkes. Apachen forstod ingen av ordene deres. - - - - - Elizabeth Johnson var trøtt av hele den lange reisen. Hvorfor hadde hun giftet seg med denne flåsete mannen, som var ti år eldre enn henne. Hva var det som fikk henne til å være med vestover? Gull i California? Ville det gjøre henne rikere? Ville det gjøre henne lykkeligere? Hun som hadde venner og familie i Boston. Og så var det den lange reisen. I flere måneder hadde de slitt i all slags vær, og forsøkt å unngå å møte indianere. Dette var ikke noe for henne. Nå var det for varmt for henne. Hun var ikke vant til det varme klimaet i New Mexico. Og det som var verre, snart ville de slite seg gjennom Arizonaørkenen. De måtte krysse de høye fjellene før snøen kom. Hvis ikke måtte de kjempe mot kulde, og kanskje ville de snø inne i fjellene, i værste fall fryse i hjel. Veien til California var lang. Hadde det ikke vært for de andre kvinnene i vogntoget, hadde hun gitt opp for lenge siden. I dette øyeblikket håpet Elizabeth at hun ville finne vann, slik at hun kunne ta et bad. Hun følte seg skitten. Gammel svette. Åh, som hun hatet denne reisen. Og så var det de skjeggete gamle grisene av mannfolk, som hele tiden stirret på henne, som kledde av henne med øynene. De hadde forsøkt å stoppe henne for å finne et sted å bade, uten at disse grisene ville glane på henne. Sa at det kunne være indianere i området. ”For en lettelse det ville være å bli tatt til fange av en villmann,” hadde hun svart. Alt var mye bedre enn denne reisen. Hun var heldig. Hun fant et stort vannhull i en bekk bak noen knauser. Raskt lot hun de skitne klærne falle, og hun skrittet forsiktig ut i vannet. Det var deilig. Hun lot hele kroppen synke ned. Med ett var alt rundt henne glemt. - - - - - Apachekrigeren snek seg lydløst fram på alle fire, som en fjelløve. Forsikret seg om at han ikke tråkket på en tørr kvist, eller skremte vekk en liten fugl som satt på bakken litt til høre for ham. Den hvite kvinnen badet med ryggen til i den lille kulpen. Aldri hadde han sett noe vakrere, den vuggende gangen hennes, de sensuelle bevegelsene, de duvende brystene. Han syntes de virket store til å være en slik ung pike. Hun kunne ikke være stort eldre enn ham selv. Atten somre. Han beundret det lange, lyse håret hennes, som skinte som gull i lyset fra solen. Han hadde aldri sett noe lignende som denne kvinnen. Det som fanget interessen hans mest var de skinnende blå øynene, som han la merke til da hun et øyeblikk snudde på hodet. De hadde nesten noe religiøst over seg. Det eneste han ikke likte, var den lyse hudfargen hennes, som nesten fikk henne til å se litt syk ut, sammenlignet med hans egen. Han nærmet seg. Ennå hadde hun ikke hørt en lyd. Det var heller ikke så merkelig, tenkte han, da hun plasket så mye i vannet. Med et par sprang kastet han seg framover, ut i vannet bak henne, og la den ene hånden over munnen hennes slik at hun ikke kunne skrike. Den andre hånden grep om livet hennes, holdt henne fast. Først forsøkte hun å kjempe imot, men hun ga opp da det virket nytteløst. Den unge indianeren merket huden hennes mot sin. Den var så myk, tenkte han. Han kjente at det sitret i kroppen sin, og at lemmet fyltes med blod. - - - - - Elizabeth forbannet seg selv. Hvorfor hadde hun ikke bedt mannen sin våke over henne mens hun badet. Hun hadde ikke helt trodd på speiderne, da de fortalte at det var villmenn i området. Hun hadde trodd hun ville være trygg. Hun merket at hun skalv. Hva ville villmannen gjøre med henne. Ville han ta henne med til leiren sin og torturere henne? Hun kjente det stive lemmet hans mot baken hennes. Ville han voldta henne, og deretter drepe henne? Hun begynte å gråte. Merkelig nok kjente hun at han løsnet på grepet. Hun fikk plutselig en fornemmelse av at han ikke ville henne noe vondt. Indianeren slapp henne, og satte seg ved vannkanten og kikket på henne. Elizabeth visste ikke hva hun skulle gjøre. Hun forsøkte å skjule kroppen med armene og hendene. Hun følte seg ikke særlig høy i hatten, der den fremmede satt og kikket på henne bade naken. Hun lot kroppen synke helt ned i vannet. Forsøk på flukt var helt utelukket, tenkte hun. Han ville fange henne igjen før hun hadde rukket å komme seg ut av vannet. Ikke torde hun rope heller. Hvem visste om ikke det var andre villmenn i nærheten. Hun var overrasket over hvor ren indianeren var. Ikke så skitten som de hun reiste sammen med. Var det ikke hennes mann som alltid sa hvor skitne disse villmennene var? Ikke denne i hvert fall. Plutselig ble hun overrasket over at indianeren strakte fram hånden sin mot henne, med noe som lignet ugress i den. Hva var dette? Hun tok i mot. Vasket indianere seg med planter og gress? Han begynte å le. Så tok han ugresset tilbake, begynte å knuse røttene mot en stein, til hun så at det begynte å skumme. Såpe, tenkte hun, og smilte til ham som tegn på at hun forstod. Indianerne virket da ganske så siviliserte allikevel. For et øyeblikk slappet hun av, og mens hun shamponerte håret og kroppen med såpen, glemte hun at den fremmede fremdeles kunne voldta eller drepe henne. - - - - - Apacheindianeren satt og beundret henne. Han hadde ikke sett noe lignende, noe så vakkert. Han forstod at hun var redd ham. Det var en naturlig reaksjon når en fremmed kom så brått på som han hadde gjort. En ensom, forsvarsløs kvinne. Han beundret igjen det lyse håret hennes. Han fulgte de store, men allikevel faste brystene hennes. Han undret seg også over den gyldne dotten i skrittet hennes. Han hadde lyst på henne, men torde ikke røre henne. En apache voldtok ikke kviner. Det betydde ulykke. Enten drepte de fangene sine, eller leiren adopterte dem. Noen ganger lot de fangene slippe fri, men mange ville ikke dra. De valgte å bli hos apachene. Hva var det? Indianeren skvatt. Hester? Noen var på vei mot kulpen. Han grep buen og pilekoggeret, og løp bak noen klipper for å gjemme seg. - - - - - Elizabeth hørte lydene også. Hva skulle hun gjøre? Hun visste at det var speiderne fra leien, men hun ville ikke at de skulle se henne naken. Sjansen for at de ville voldta henne var vel like stor, som at villmannen ville gjøre det, tenkte hun. Hun løp etter indianeren for å gjemme seg. Fillern, tenkte hun, kjolen lå igjen der nede. Den første speideren kom fram til stedet hvor Elizabeth hadde badet. ”Hei, kom hit!” brølte han. To andre dukket opp. ”Det ser ut som villmennene har tatt henne,” fortsatte den første. ”Kjolen hennes ligger her, og det ser ut som om det har vært kamp,” sa han og kikket på fotsporene i sanden. ”Det ser ut som det kun var én,” sa en annen. ”La oss følge sporene.” - - - - - Apachen løp lettbeint opp den bratte skråningen. Hvorfor fulgte den hvite kvinnen etter ham? Han kunne lett ha løpt fra henne, men i stedet ventet han. Da hun hadde tatt igjen ham, grep han henne og la henne over skulderen. Det gikk mye fortere slik, tenkte han, og fortsatte like lettbeint oppover skråningen. Snart nådde han steingrunn, og han laget ikke lenger spor som de hvite mennene kunne følge. Han skulle gjerne ha visst hvorfor denne kvinnen unngikk sitt eget folk. Hun som var så vakker og ung. Kanskje var det derfor. Det var nesten mørkt, da de endelig nådde en liten hule, hvor de satte seg ned. Det hadde blitt kjøligere i luften, og Elizabeth frøs. Hun hadde ingenting å dekke seg med. ”He ndló?” sa han på jicarilla apache. Hun forstod ikke ordene, men visste at han hadde sett at hun frøs. Hun ble overrasket over at han tok av seg lendekledet sitt og dekket henne med det. Med ett var det plutselig han som var naken. Hun så på ham. Blikkene deres møttes. Hun så ned. Hun visste at hun var i ferd med å forelske seg i ham, eller var det kanskje bare nysgjerrighet. Indianeren ga henne et tegn om at hun skulle holde seg i hulen. Deretter snudde han om og gikk ut. Elizabeth skalv. Var det redsel over plutselig å være alene, eller var det den kjølige luften. Hun visste det ikke. Noen minutter senere kom indianeren tilbake med tørre kvister til et bål, samt noe som lignet på frukt. Det tok ham mindre enn ett minutt med en pinne og et trestykke å lage fyr. Elizabeth var igjen imponert over denne villmannen. Disse primitive metodene overgikk alt hva hun tidligere hadde forestilt seg. Det ble lyst i hulen, og snart kjente hun varmen fra bålet. Apachen hadde forsikret seg om at de hvite mennene var langt unna, og dessuten var det umulig å se røyken i mørket i mørket utenfor hulen. ”He chii ne’yiilhííh?” spurte han. Elizabeth kikket uforstående opp på ham. Han løftet hånden sin mot munnen og pekte mot frukten og bærene, og hun forstod at han hadde spurt om hun var sulten. Hun nikket og smilte. Det smakte himmelsk. Dette var mye bedre enn det stekte kjøttet hun hadde spist hver eneste dag i flere måneder. Hun kikket i smug på den nakne indianeren mens hun spiste. Han var pen. Huden var glatt, uten hår, bortsett fra på hodet, under armene og rundt pikken hans. Hun rødmet da hun så på den. Igjen møttes øynene deres. Hun forsøkte å skjule et smil, forgjeves. Etter å ha spist, forsøkte Elizabeth å legge seg ned på jordgulvet i hulen, men det var ukomfortabelt. Indianeren gikk ut et øyeblikk, og like etter kom han inn igjen med armene fulle av mykt gress. Snart ble det bedre å ligge. Hun trakk kledet over seg. Hun undret seg over hvor stort det var. Det måtte være en av tingene disse indianerne måtte tenke på for å være mest mulig praktisk. Et øyeblikk fungerte kledet som et klesplagg, i det neste var det et pledd. Hun så at han satte seg ved ilden. Hun satte seg opp og inviterte ham over til seg. Hun behøvde å ha noen ved siden av seg. Hun trodde ikke lenger på at han ville voldta eller drepe henne. Kanskje var alle historiene om indianerne feil. Han smøg ned ved siden av henne. Det pirret i huden hennes når hun kjente den nakne kroppen hans mot sin egen. Igjen merket hun det stive lemmet hans. Hun ville ha ham. Hun presset kroppen sin nærmere hans. Apachen strøk hånden sin forsiktig over den ene skulderen hennes, den myke, nakne, hvite huden hennes. Han kjente brystene hennes klemme seg mot ham, følte varmen fra kroppen hennes. Hun la seg bedre til rette, og strakk seg etter hånden hans, la den på det ene brystet sitt. Brystvorten var stiv. Forsiktig berørte indianeren vorten med tungespissen sin, begynte å bite forsiktig i den, kjælte med den. Han kikket på den, så at den glinset i lyset fra bålet, så at den hadde vokst seg dobbelt så stor. Hun smilte til ham. Ville at han skulle fortsette. Han ga den andre brystvorten den samme behandlingen. Hun trakk hodet hans mot brystet sitt, ville at han skulle suge. Han presset det stive lemmet sitt mot hennes myke lår. Med en finger begynte han å beføle det myke, krusete håret på venusberget hennes, og kjente leppene som gapte mot fingeren, som en invitasjon. Hun var veldig våt, allerede før han rørte henne. Forsiktig strøk han fingeren langs kjønnet hennes. Hun stønnet mykt og spredte beina mer. Fingrene hans utforsket de følsomme foldene, leddet på den ene fingeren gned mot klitoris. Den unge krigeren dyttet en finger dypt inn i skjeden, så en til. Elizabeth pustet tungt. Hoftene hans beveget seg sakte og lett mot hennes, sensuelt. Da hun kom, snodde fingrene hans seg fremdeles rundt inne i henne. Hun sukket, trakk pusten, holdt ham hardt og hun sluttet å bevege seg. De blå øynene hennes var lukket for første gang siden han hadde oppdaget henne. Med skjelvende pust skrek hun tynt, og hun kastet hodet bakover i det myke gresset. Hun smilte til ham, som en slags takk. Dette hadde hun ventet på så lenge. De lå tett sammen i flere minutter. Da ønsket apachen, som fremdeles hadde ståpikk, å elske mer med henne. Åpningen hennes var trang, men den ønsket ham velkommen. Hun presset midjen mot hans, forsøkte å få den lenger inn i seg. Hun løftet beina og la de rundt ham, og han presset lemmet lenger inn i henne. Så begynte han å bevege seg rytmisk, svingende. Hun gjorde de samme bevegelsene, presset kroppen sin mot hans, hver gang han støtte den inn. Han trakk lemmet sitt nesten helt ut, nesten til glansen, og så, med en bevisst forsiktighet, gled han helt inn igjen. Elizabeth snakket med ord som indianeren ikke forstod, men han visste allikevel hva de betydde. Han trakk seg ut igjen, og inn, hvert støt fylte den varme skjeden hennes. Fingerneglene hennes boret seg inn i ryggen hans, forårsaket en skarp og midlertidig smerte, men den var bare en del av lysten som strømmet gjennom kroppen hans. Bevisstheten var i ferd med å forlate dem. Alt rundt dem forsvant sakte, det var bare de to. Livets eneste mening ble uttrykt av følelsene mellom de to, av kjærligheten. Apacheindianeren løftet kroppen sin opp, samlet all tyngde fra overkroppen og ned til føttene, og støtte hardt inn i henne. Hun skrek, igjen og igjen, men han enset det ikke. Drevet av sitt eget biologiske behov, brant hans egne følelser i ham. Rytmen ble mer intens, hver av dem gjorde en ny bevegelse, en ny måte å støte på, helt til den unge krigeren kastet seg forover, over kanten av et stup, og sammen svevde de fritt i rommet, som de hadde gjort så mange ganger i drømme. Stønnet og skrek om hverandre, men det var det ingen av dem som merket. Hvert støt fylte henne med sæden hans, full av energi, og til slutt den endelige stillheten. For første gang på lenge følte hun seg trygg. - - - - - Da hun våknet hadde bålet sloknet. Det var lyst utenfor. Solen varmet igjen. Naken gikk hun ut. Der stod villmannen hennes. Han like naken. Han gjorde tegn til at hun skulle følge etter ham. Hun plukket opp lendekledet, skjulte kroppen sin med det. Ikke for ham, kun fordi hun var vant til å dekke den til. Sammen gikk de ned til det stedet hvor han hadde funnet henne dagen før. Hva ville han gjøre? De så begge at vogntoget fremdeles var der. De var i ferd med å pakke, for å dra videre. Apachen gjorde tegn til at hun skulle gå. Han ville slippe henne fri? Men hvorfor? Hva om hun ikke ville? Hun kikket på ham. Hvorfor skulle hun dra tilbake til sin skitne mann? Gull? Hun ønsket ikke å lete etter gull. Hun hadde funnet en mann, som var både mer mannfolk og gentleman enn noen hun hadde truffet før. Hun hadde tårer i øynene. Hun ville ikke gå. Et øyeblikk snudde hun seg mot vogntoget. Det var siste gang hun så det. Hun la armene sine rundt halsen på sin nye mann, og sammen begynte de å gå opp i fjellene, der hvor ingen hvit noen gang hadde vært før… (Authentic Jicarilla Apache language was used in this story.)