This is the first chapter of my only novel so far. As there are no gay magazines in Norway, I've never been able to publish it, as the story's been too long for magazines that occasionally include gay stories. The novel is the result of my interest in Native Americans and their culture, and the story should be correct culturally and historically after five years of studying and reading books, and talking to people of the Lakota and other Native American Nations. The American languages included in this story are authentic (Lakota, Dakota, Crow and Pawnee), but with slightly wrong spelling of certain words, due to letters that don't exist in the Norwegian or English languages. I hope you will enjoy this story, which will give you a view of the gay life in the traditional Native American society. Kapittel 1 Solen var i ferd med å gå ned. Den ga himmelen og skyene de vakreste fargene, langt der borte i horisonten. Den tomme prærien badet i et mykt lys, alt som stakk opp fra bakken kastet lange skygger. En fredelig stillhet dominerte det endeløse landskapet. John Falcon holdt tilbake den anspente mustangen med en fast hånd, og fortsatte oppmerksomt i sakte trav. Hans venn, Wanbli Wakinyan, eller Thunder Eagle, av lakota-folket, red like bak ham. Øynene festet seg til et hvitt punkt langt der framme. Da de kom nærmere, stoppet de hestene, hoppet av, og gikk de siste metrene til fots. Framfor føttene deres lå femten hodeskaller av bison, arrangert i en halvsirkel, vendt mot den lille elven. I midten lå enda en hodeskalle, med skarlagensrøde striper påmalt. Falcon talte 42 striper. Ved siden av var seks pinner stukket ned i jorda, alle kronet med en dusk av hestehår. Han visste at dette monumentet vitnet om et drama som hadde funnet sted. Førtito cheyenner hadde fullført et vellykket raid mot en pawnee-landsby, som bestod av femten jordhytter. De hadde tatt seks skalper og dratt tilbake til sin egen landsby etter å ha krysset elven. Før han visste ordet av det, kunne han være omringet, kunne han være omringet av mennesker med fiendtlige hensikter. Derfor hadde han, allerede som trettenåring, lært seg indianernes måter å kommunisere på. Å lese røyksignaler, å vite hva brennende piler om natten betydde, å vite hva steiner stablet oppå hverandre, eller hva grener og kvister satt sammen i bestemte formasjoner, betydde. Kanskje var det ett merke på et tre, eller en gjenstand som hang ned fra en gren. Like viktig var det å kunne bedømme ut fra et mokkasinavtrykk hvilken stamme han hadde med å gjøre. Ansiktsmaling, kroppsmaling, fjær på hodet… Alt hadde sin betydning. * * * * * Falcon tenkte tilbake på den februardagen for fem og et halvt år siden. Fem pawnee’er hadde brent ned familiens farm og hus til grunnen. Faren og de to gårdsdrengene hadde blitt drept. Han glemte aldri de forvrengte, smertefylte ansiktene fra de døende. Fortvilelsen. Alle som en hadde de blitt skalperte. Blodet som hadde farget snøen på gårdsplassen rød. Synet av alt dette hadde brent seg fast på netthinnen i øynene hans. Broren hans, Thomas, hadde også forsvunnet, trolig kidnappet av pawnee’ene. Thomas var seksten år nå, og Falcon hadde ikke sett ham siden, men han hadde hørt pels- og våpenhandlere fortelle at de hadde sett en hvit unggutt blant pawnee’ene lenger østpå. Selv hadde han, moren og søsteren, Samantha, som den gang var åtte år, gjemt seg i et hull i jorden, og de hadde ikke våget seg fram før alt igjen var stille. Falcon husket stillheten. Ikke et vindpust. Røyken fra flammene steg rett til værs. Sammen hadde han og moren lett etter noe varmt som de kunne ha på seg. To tepper og en ulveskinnsjakke var alt de kunne finne. Det som ikke pawnee’ene hadde stjålet, hadde flammene spist. Deretter hadde vandringen mot Fort Laramie, Wyoming, startet. Til fots. Indianerne hadde stjålet alle hestene. Vandringen skulle bare ha tatt to dager, men mye snø gjorde det hele vanskelig. De kunne etter hvert kjenne kulden helt inn til marg og bein. Etter tre dager hadde de nesten gitt opp håpet. De hadde ingen mat, de visste ikke hvilken retning fortet lå, og selv om moren hele tiden forsøkte å overbevise barna om at det hele ville gå bra, så tvilte han på om moren noen gang trodde på det selv. Det var da en eldre indianer, ridende på sin hest, hadde funnet dem. Han hadde gitt dem ly i sin tipi, og ga dem ferskt og nystekt kjøtt. Moren og søsteren hadde begge blitt syke, og de måtte bo hos indianeren i nærmere tre uker. Indianeren snakket ikke engelsk, og det var av ham Falcon hadde lært sine første ord og setninger på lakotaspråket. Den gamle hadde forresten ikke vært alene. Hos ham bodde også Thunder Eagle, som Falcon trodde måtte være hans barnebarn. Thunder Eagle var på hans egen alder. Hver eneste dag var den gamle ute på jakt, så det manglet aldri mat de tre ukene de bodde der. Moren og søsteren ble bedre etter hvert som dagene gikk. Til slutt kom den dagen da indianeren fulgte Falcon, Samantha og moren til Fort Laramie. Det var på en måte en tung dag for Falcon. Han likte Thunder Eagle svært godt, til tross for at de ikke kunne forstå hverandres språk. De forstod hverandre allikevel veldig godt ved hjelp av kroppsspråk og lek, slik som kun barn kan forstå hverandre. Falcon hadde lært noen enkle setninger på lakota, han hadde lært å jakte på kaniner, og han hadde lært noen nye leker. Og ikke minst, i sin unge alder hadde han lært at det finnes gode og dårlige mennesker, også blant indianerne. Ikke alle var som pawnee’ene som hadde overfalt hjemmet deres. Den gamle og Thunder Eagle fulgte dem nesten helt fram til fortet. Falcon stod med tårer i øynene da de skulle ta avskjed. Han så skuffelsen i Thunder Eagles øyne. Hans nye venn hadde løftet hånden til en slags avskjed, da Falcon hadde vendt seg om og begynt å gå den siste kilometeren til fortet. * * * * * Det var en kjempeoverraskelse, og ikke minst gledet det Falcon desto mer, da Thunder Eagle red inn i fortet bare et par år senere, og meldte seg til tjeneste som speider og tolk. Etter det hadde de vært nærmest uadskillelige, og Falcon hadde lært alt Thunder Eagle visste, alt om de innfødtes levesett og måter og tenke på. Han lærte å jakte med kniv, eller med pil og bue, hvordan han skulle ”lese” spor, vite hvor gammelt et spor var, eller hvordan han kunne skjule sporene sine slik at ingen kunne følge etter ham, osv. Han lærte alt om lakotaenes gud, Wakan Tanka, den Store Ånd. Om de fire hellige maktene som stod under Wakan Tanka: Inyan, Steinen; Maka, Jorden; Skan, Himmelen; og Wi, Solen. Om de fire hellige maktene som var tilknyttet disse: Wi var forbundet med Hanwi, Månen. Tate, Vinden, var forbundet med Skan. Whope, Den Vakre, som var datter av Solen og Månen, var forbundet med Maka. Wakinyan, Den Bevingede, som skrek som torden og hadde øyne som lyn, eller tordenørnen, var beslektet med Inyan. Falcon kunne dessuten snakke flytende lakota før han fylte seksten. Han lærte også raskt hvor generøse lakotaene var. Det å være rik betydde lite for en lakota. Når han fikk noe, var det en nytelse for ham å kunne gi det bort til en annen, som ikke hadde like mye. * * * * * Det var i 1872, to år etter farens død, at Falcons mor møtte kaptein Stewart, som tjenestegjorde på Fort Laramie. Samme år giftet de seg. Det at Falcon og Thunder Eagle var uadskillelige som venner, var til hans mors og stefars store fortvilelse. Hans stefar la ikke skjul på at han hatet indianere. Bedre ble det ikke at Falcon lot det mørke håret vokse, og at han begynte å kle seg som en indianer. Etter hvert var det mange som tok ham for å være indianer. Bare de som fikk tid til å studere ansiktet hans skjønte at nesen og ansiktsformen tilhørte en person av europeisk avstamning. Solen hadde etter hvert gitt ham en nesten like mørk hud som Thunder Eagle. Hans beste venn kalte ham ikke engang John Falcon lenger, men Mastíncala, præriehare, fordi han var så kortvokst og rask. Etter hvert følte Thunder Eagle seg stadig mindre velkommen i Fort Laramie, ikke bare på grunn av Falcons foreldre, men også fordi de fleste andre speiderne i fortet var crow-indianere, en tradisjonell fiende av lakotaene. Og ikke minst på grunn av at Thunder Eagle var en lakota. Hans folk var stadig en trussel mot nybyggerne i området. Det var nærmest umulig for en hvit mann, eller en gruppe hvite menn, å reise gjennom Black Hills uten å støte på lakotaer i full krigsmundur. Det ville være naturlig for de hvite å holde seg unna, i og med at landet tilhørte lakotaene ifølge traktaten. Men de hvite hadde funnet gull der, og de strømmet til Black Hills i tusenvis. Da ble det etter hvert soldatenes oppgave å beskytte gulljegerne. Thunder Eagle snakket lenge med Falcon om at han ønsket å reise. Falcon ønsket å være med, da han ville finne sin forsvunnede bror, men Thunder Eagle mente han var tryggere på fortet. Hvor mye Falcon enn tryglet og ba, sa Thunder Eagle nei. Det var dessuten ikke så enkelt for lakotaen å reise, da han ble meget omhyggelig overvåket hele tiden. Det var tydelig at soldatene ikke stolte på ham. * * * * * Falcon kikket opp mot himmelen, som stadig ble mørkere. Stjernene syntes klarere. De nærmet seg Mako Sica, som de vhite kalte Badlands, et canyonlignende landskap hvor steinene og fjellene snor seg nærmest i groteske formasjoner, og de flate, gresskledte toppene reiser seg opp i svimlende høyder, spesielt for én som hadde levd hele sitt liv på prærien. Falcon tenkte tilbake på det som hadde skjedd en tidlig morgen for noen uker siden, før de hadde tatt av sted. Han hadde sett stefaren, kaptein Stewart, slepe med seg Thunder Eagle til sitt kontor. Falcon hadde sneket seg usett etter, og gjemt seg utenfor kontorets vindu. Han hadde Eagle. Det var som om han ville kvele ham. Inn og ut hadde han kjørt pikken sin. Lakotaen kunne nesten ikke puste og hadde vært nær ved å miste bevisstheten. Så hadde kapteinen sprutet inn i kjeften på ham. Med et innbitt sett stefaren rive klærne brutalt av den unge speideren., skjøvet han hardt mot veggen og slått ham i ansiktet med knyttet neve. Falcon ville rope høyt i protest, men hadde i stedet bitt seg hardt i underleppen. Han husket den hadde begynt å blø. Han hadde ønsket det var noe han hadde kunnet gjøre. Mest lyst hadde han til å skyte sin egen stefar på stedet. Men han hadde vært ubevæpnet, og dessuten ville det bare ha blitt mer bråk ut av det. Thunder Eagle hadde vært en hard nøtt, og ikke en lyd hadde passert leppene hans. Kapteinen hadde slengt den nakne vennen hans tvers over rommet, slik at han hadde havnet oppå kontorpulten der inne. Falcon kunne ikke tro at hans egen stefar hadde holdt hans beste venn nede, mens han hadde latt buksene falle ned på knærne. En stor pikk hadde kommet fram. Kapteinen hadde grepet tak i lakotaens hår, løftet hodet hans, og tvunget ham til å suge pikken. ”Denne skal du få kjenne så du aldri glemmer det,” hadde han sagt til indianeren. ”Jeg vil at du skal holde deg unna min sønn.” Attenåringen Falcon hadde aldri sett noe slikt. Han var forbannet på sin stefar. ”Kalle meg sin sønn,” tenkte han og hatet ham mer enn tidligere. Han innrømmet at han var forelsket i Thunder Eagle, men han hadde aldri fortalt ham det, av frykt for å miste ham som venn. Han hadde aldri berørt kroppen hans, for han visste ikke om han likte det. Han visste ikke engang om det var lov. Han fik ståpikk ved tanken. Han måtte hjelpe kameraten, men hvordan? Stefaren hadde kjørt pikken sin brutalt inn i kjeften på Thunder glis hadde kapteinen gitt ham beskjed om å svelge hver eneste dråpe, eller s ville han selv kytte strupen hans. Falcon visste han måtte finne på noe, ellers ville det være slutten for hans egen kamerat. Da hadde Falcon oppdaget at noen var på vei til stefarens kontor med et brev, og fikk en idé. Han hadde løpt bort til den unge soldaten, og bedt om han kunne få overlevere brevet til sin far. Han var på vei til kontoret allikevel, hadde han sagt. Med brevet i hånden hadde Falcon løpt rett inn på kontoret uten å banke på. Stefaren hadde stått bak Thunder Eagle og var klar til å kjøre pikken opp i ræva på ham. Fortørnet og nesten i sjokk hadde han trukket buksene raskt opp, og festet bukseselene over skuldrene igjen, veldig flau over situasjonen, samtidig som han hadde forsøkt å gjenvinne fatningen. Falcon hadde holdt brevet foran seg. ”Du sier ikke et ord om dette til noen,” hadde kapteinen sagt til sin stesønn med en hatsk mine. ”Bare om du lover å ikke røre min venn igjen,” hadde Falcon svart. ”Få på ham klærne, og før ham ut herfra.” Kapteinen hadde gjenvunnet fatningen, og hadde raskt grepet brevet. Falcon og en nesten svimeslått Thunder Eagle hadde vekslet et lite smil, til tross for at Falcon visste at det for en indianer var et nederlag og en fornærmelse å bli trakassert seksuelt og ikke minst å bli pult bakfra. Etter denne dagen var det ingen i leiren som rørte lakotaen, men han hadde ikke følt seg mer velkommen av den grunn. Bare noen uker senere hadde Thunder Eagle og Falcon tidlig en morgen klart å flykte. Uten at noen hadde lagt spesielt merke til dem, Falcon utkledd som soldat, Thunder Eagle utkledd som crow-speider, hadde de fått tak i to hester og ridd ut av leiren sammen med en gruppe soldater. De hadde ridd bakerst i troppen, og stukket av i et uoppmerksomt øyeblikk. Først neste dag hadde soldatene i leiren oppdaget at de to var forsvunnet. * * * * * Det begynte å bli så mørkt at de ikke kunne fortsette, og de fant ly i en liten hule ved de nærmeste fjellene i Mako Sica. Falcon tygde på ordet. ”Dårlig land…” Han hadde aldri vært her før, men han begynte å få en fornemmelse av hvorfor det landet som nå lå foran dem ble kalt dårlig land. Det kunne vanskelig la seg dyrke, og alle fjellene som steg opp hvor enn en snudde seg, ville gjøre det mulig for enhver å gå seg vill her. Samtidig måtte det være verdens beste gjemmested for noen som var på flukt, tenkte han. Vanligvis ville to ryttere på vei til Paha Sapa, eller Black Hills, tatt strake veien nordover fra Fort Laramie. Men Thunder Eagle hadde gode speiderøyne, og han hadde sett crow-indianere på veien, samt at det var en mulighet for å støte på blackfoot-indianere lenger nord, og hadde derfor valgt en rute lenger øst, gjennom White River-dalen, gjennom lakota-land. Men for Thunder Eagle var dette hjemme. Hvis de skulle støte på en gruppe med krigere, så var det hans eget folk. Thunder Eagle gjorde opp ild. Det var oktober måned, og nettene begynte å bli kalde. Tidligere på dagen hadde han fanget et hare, og det var den som nå skulle bli kveldsmat. Falcon vrengte av seg soldatuniformen, den trengte han ikke lenger, og skulle til å kaste den ifra seg, da Thunder Eagle stoppet ham, og sa han burde beholde den. Han visste aldri om det kunne bli bruk for den en dag. Falcon visste ikke hvilken nytte uniformen kunne gjøre, men puttet den ned i saltaskene sine. I stedet tok han på seg hjorteskinnsbuksene, som han selv hadde laget, en vakker brodert hjorteskinnsskjorte, som han hadde fått av kameraten bare noen måneder tidligere, samt mokkasiner som han hadde byttet til seg fra en pelshandler på fortet. Falcon spiste sin rasjon med middagsmat hurtig, krøp inn under teppet og sovnet raskt. Thunder Eagle ble sittende en stund foran bålet, og sørget for at det varmet lengst mulig, før han også la seg ned og sovnet. I det fjerne hørtes en ensom ulv, som hylte opp mot månen, som var i ferd med å bryte igjennom en delvis tildekket himmel. * * * * * Falcon våknet samtidig med soloppgangen. Luften kjentes frisk, og det var godt å kunne trekke den inn i lungene. Thunder Eagle var allerede oppe. Han måtte innrømme at sin røde venn sov lettere enn ham selv. Thunder Eagle kunne våkne av den minste lyd. Det måtte være et instinkt som naturens folk hadde. Falcon selv trodde han ikke kunne våkne før en ulv bet ham i beinet, eller noe slikt. Vel, det var ikke helt riktig, men når han sammenlignet seg selv med sin beste venn, kunne det mange ganger virke slik. Falcon kikket opp mot himmelen, hvor to støyende kråker fløy over hodet hans. De sirklet rundt en ørn, for å erte den. Ørner var noe av det vakreste han hadde sett. På fortet så han dem sjelden på nært hold. Her var den mindre enn trehundre fot unna. Thunder Eagle speidet mot sør, for å forsikre seg om at ingen fulgte etter dem. Det var tørt, så det ville være en enkel sak å få øye på en eventuell røyksky i det flate landskapet mot sør. De satte seg ned for å spise. Det ble ikke vekslet mange ord, men Falcon sendte sin venn noen stjålne blikk. Han hadde drømt om ham nesten hver eneste natt siden han hadde blitt voldtatt av kapteinen som kalte seg Falcons far. Dét ville han aldri bli, tenkte Falcon. Men Thunder Eagles vennskap kunne ingen ta fra ham. Ikke mange menn var så spenstige som Thunder Eagle, og det var noe han beundret. Han kunne med letthet kaste seg opp på en hest i fart, ri og samtidig skyte bison eller fiender mens han hang på siden av hesten. En gang så han ham til og med henge på undersiden av hesten. Flere ganger hadde han sett ham hoppe fra en hest til en annen. Comanchene var kjent for å gjøre kunststykker som dette, men Thunder Eagle kunne ikke være stort dårligere. I alle fall ville han ikke fått problemer med å få være med i et sirkus. Men slikt hadde ingen interesse for Thunder Eagle. Vakker var han også. Det lange, svarte håret hans fikk et nesten blålig skjær i solskinnet. Mange jenter på fortet hadde beundret hans utseende, deriblant hans egen søster, Samantha. Men Falcon håpet at lakotaen vor alltid ville være hans venn. Han hadde aldri vist noen interesse overfor jenter, i hvert fall ikke som han kunne bedømme. Thunder Eagle kikket opp mot ham, og deres øyne møttes. Falcon følte at han var avslørt, og kunne ikke forhindre at han rødmet. Thunder Eagle lo en dempet latter. ”Rødhud,” sa han lavt, og Falcon ble, om mulig, enda rødere. Etter frokosten pakket de sammen sakene sine, og kastet seg opp på hestene igjen. Nesten hele dagen fulgte de Badlands vestover i sakte trav, mens de langt foran seg så de høye mørke fjellene, som Falcon visste var Thunder Eagle og lakotaenes eget hjemland, Paha Sapa – the Black Hills. Han kjente sitringen i kroppen ved tanken på at han hadde forlatt de hvites verden, som for ham lenge hadde virket så trygg, og inn i landet til de hvites verste fiender. Ikke før utpå ettermiddagen nådde de en stor skog, begynnelsen på Paha Sapa. Falcon hoppet av hesten for å la den hvile og drikke, da de hadde nådd en elv. Han la merke til noen bålrester på den andre siden av elven, og vasset over. Han la den ene hånden på kullene, og kjente at de fremdeles var litt varme. Det kunne ikke være lenge siden noen hadde vært her, tenkte han. Forsiktig snek han seg et lite stykke oppover elven, men oppdaget ingenting. Ikke noe annet enn at det hadde vært tre menn der, utfra sporene å dømme. Sannsynligvis tre lakotaspeidere. Falcon kunne i hvert fall konstatere at det var innfødte og ikke hvite. Det var mokkasinavtrykk, og ikke støvelavtrykk. Dessuten lå trykket på den fremre delen av foten, og ikke på hælen. Det var noen av det første Falcon lærte, da han fikk opplæring av sin venn i å lese spor. Hvite setter ned hælen først når de går, indianerne setter ned tærne først. Falcon mente at de tre måtte være langt borte nå, og gikk tilbake til Thunder Eagle. Plutselig så han den høye indianeren stå foran ham i vannet. Naken. Falcon sa ikke et ord. Den høye vennen, stoisk som en gresk gudestatue, hvisket til ham: ”Lytt til åndene, til stemmene i naturen. Wakan Tanka er rundt oss, overalt, i hvert løv i trærne, i hver eneste stein…” Falcon lyttet til insektene, til fuglene, til dyrene, den lette brisen som fikk blomstene og løvet i trærne til å bevege seg lett. Solstrålene forsøkte å bryte seg fram mellom trærne. Han hadde aldri sett noe så vakkert. Alle regnbuens farger befant seg i skogen. Wakan Tanka hadde skapt et paradis hvor alt levde i sameksistens. Falcon forstod med ett hva Thunder Eagle mente, da han hadde lært ham at vi alle er beslektet, og at vi alle deler den samme Maka, Moder Jord. Han innså plutselig hva de hvite forsøkte å ødelegge. Tiden sto stille, for det fantes ingen klokke i naturens verden. Falcon følte seg mer som en lakota enn noen gang før. Falcon vrengte av seg hjorteskinnsskjorten, og kastet den inn på elvebredden. Han lot buksene og lendekledet gå den samme veien, og beveget seg sakte mot sin venn, som stod og ventet på ham. De omfavnet hverandre, og holdt hverandre i et fast grep. Falcon forstod endelig at Thunder Eagle hadde de samme følelsene overfor ham, som han hadde overfor sin venn. Og Thunder Eagle forstod at nå kunne ingen av dem returnere til den hvite manns verden. Dette var en helt annen verden, som de to unge mennene var en del av. Falcon hadde aldri holdt omkring en annen av sitt eget kjønn, langt mindre en han var forelsket i. Det gikk en sitring gjennom kroppen hans. Han kjente vennens stive kjønn trykke seg mot magen hans. Hans egen var like stiv. Falcon ønsket han kunne ta omkring pikken til Thunder Eagle, men visste ikke om han torde. Noe slikt hadde han aldri gjort før. Forsiktig løftet han den høyre hånden litt, og berørte den så vidt. Nervøsiteten steg hos ham, men da Thunder Eagle ikke viste noen tegn til å stoppe ham, ble han modigere, og begynte forsiktig å onanere pikken hans. Thunder Eagle grep om de hvite rumpeballene til sin venn, klemte de hardt og presset hele kroppen hans mot sin egen. ”Nå skal du få suge meg, din kåte mastinca,” stønnet Thunder Eagle lavt. Deretter presset han den hvite vennen sin ned mot pikken sin, slik at elvevannet nådde opp til halsen hans. Falcon tok den steinharde, varme, pulserende pikken. Han kjente igjen at nervøsiteten steg, og svelget spyttet som samlet seg i munnen hans. ”Kòpegla sni yo. – Ikke vær redd,” sa den tydelig mer erfarne lakotaen. ”Det smaker godt. Du vil like det.” Falcon så på det blottede, mørke og svulmende hodet, nærmet seg langsomt, kysset hodet forsiktig. Det smakte slett ikke vondt. Litt salt, kanskje. Lemmet var varmt og pulserende i kjeften hans. Så forsøkte han å sluke mer av vennens pikk. Hodet traff ganen, og Falcon trodde et øyeblikk at han skulle kaste opp, og lot pikken slippe ut, slik at han kunne trekke frist luft. Et øyeblikk hostet han. Thunder Eagle lo, visste at han hadde med en nybegynner å gjøre. Han ba Falcon om kun å suge hodet hans, og heller onanere resten. Det gikk bedre. Etter et par minutter dro Thunder Eagle seg ut, og ba Falcon om å legge seg ned , med ræva opp, over en tykk trestamme på elvebredden. Til tross for det gode vennskapet mellom de to, visste Falcon at han var ikke indianer som sin kamerat, og det var derfor naturlig at Falcon ble den som måtte ta imot, og ikke gi i deres seksuelle forhold. Dessuten hadde lakotaen litt å ta igjen for, etter den forhatte stefarens forsøk på å nedverdige ham. Dette var noe Falcon for all tid fremover måtte finne seg i. Han hadde selv valgt å bli indianer, og derfor måtte han ta følgene av sin egen beslutning. Men kanskje kunne han til og med like det. Thunder Eagle spyttet på fingrene sine og begynte å massere det jomfruelige hullet hans. Først presset han to fingre inn, for å vide ut endetarmsringen. Falcon vred på ræva, i et slags forsøk på å slippe denne behandlingen, men Thunder Eagle hadde bestemt seg, at her og nå fantes det ingen alternativer. Falcons møydom skulle brytes. Falcon bet tennene hardt sammen, da han kjente kameraten presse de faste rumpeballene til sidene og støtet pikkhodet mot analåpningen. Nybegynner eller ei, Thunder Eagle lot ikke sin ”mastinca” venne seg til pikken, og presset på til den var helt inne. Falcon skrek høyt, så høyt at han var sikker på at alle lakotaene i hele Paha Sapa måtte høre det. Han var sikker på at hver eneste lakota nå visste at den hvite nykommeren hadde blitt ordentlig gjennompult, og at de ville le av ham hver gang de så ham. Kanskje ville de alle pule ham. Falcon kjente tårene presse seg fram, men Thunder Eagle viste ingen sympati, lot bare pikken gli inn og ut av det trange hullet. Etter hvert lot Falcons smerte til å forsvinne, og i stedet begynte han å nyte støtene. Thunder Eagle holdt ham hardt fast i hoftene, og pulte ham sakte, men presset pikken hardt helt til bunns i ham. Falcon trodde at han snart kunne kjenne pikken helt opp i halsen. Thunder Eagle økte tempoet, og pikken gikk inn og ut av ræva som et stempel, mens hånden hans hadde fått et fast grep om den stive pikken til Falcon. Svetteperler lå som dugg på ryggen til dem begge, og varmen strømmet igjennom dem. Elvevannet plasket rundt beina deres. Det begynte å knytte seg i ballene til Thunder Eagle, og han pulte kameraten hurtigere enn før. Falcon kjente at det bygget seg opp til en slik kraftig orgasme at han nesten ikke våget å sprute, men han kunne ikke holde det tilbake. Da han kjente at lakotaen fylte hullet hans med store mengder sperma, var det ikke lenger mulig å holde tilbake, og det gikk store skjelvinger gjennom hele kroppen hans, da sæden skjøt ut mellom Thunder Eagles hender. Det virket som om det aldri skulle ta slutt, og aldri hadde så mye sæd kommet ut på en gang fra Falcons pikk. Helt utslått falt Falcons kropp over trestammen på elvebredden, og Thunder Eagles kropp oppå ham. Pikken hadde han ennå ikke trukket ut. Slik lå de lenge. Solen varmet dem begge, til tross for at det var oktober måned. Det var dette de kalte Indian Summer. Men like fullt visste Falcon at når som helst kunne kulden komme, og vinteren ville være over dem. Men enn så lenge kunne de mer enn gjerne nyte solen og varmen den ga fra seg. Med ett skvatt Falcon. Han hørte noe eller noen tråkke i lynget bak de nærmeste trærne, og utbrøt forskrekket: ”Ku ksto!!! – Noen kommer!!!” I det samme øyeblikket oppdaget han sin egen hest stikke hodet fram. Thunder Eagle lo sin hjerteligste latter, som han aldri hadde ledd før. Falcon rødmet og ble veldig flau. Ikke bare av den måten han hadde reagert, men også av tanken på at hans egen hest hadde sett det hele. Han følte at hesten også lo. Thunder Eagle reiste seg opp, balanserte oppå trestammen og sa, i det samme øyeblikket som han stupte ut i vannet: ”Nuwè ùnyinkte. – La oss ta en svømmetur.” Dermed fikk Falcon igjen annet å tenke på. Etterpå slo de leir ved elven, og overnattet der. Neste dag skulle de sammen ri nordover, gjennom skogene og fjellene, gjennom landet som nå tilhørte dem begge, paradiset Paha Sapa. Due to international translation technology this story may contain spelling or grammatical errors. To the best of our knowledge it meets our guidelines. If there are any concerns please e-mail us at: CustomerService@MenontheNet
