Gay Erotic Stories

10. kapittel Falcon snek seg nærmere pawneeleiren. Den tunge snøen nådde ham til knærne, og det var tungt å gå ned mot elven. Han fryktet at pawnee’ene hadde speidere rundt leiren, og det ville være umulig for ham å gjemme seg, da det ville være en umulig oppgave å slette sporene han laget. Men han tenkte at pawnee’ene nå bodde i reservat, og kunne ikke lenger ri ut og krige som de hadde gjort før. Hvis de hadde det like dårlig som cheyennene i reservatet, syntes han synd på dem. Fattigdom, sykdom og sult. Aller helst ville han ha unngått å dra inn i pawneeleiren, da pawnee’ene var en av lakotaenes bitreste fiender. De hadde alltid vært i krig med hverandre. Dessuten brukte de hvite soldatene pawneespeidere i kampen mot lakotaene. Ble han oppdaget nå, var han sannsynligvis en død mann. Hvorfor hadde han ikke dratt inn til en av de små byene på veien og skaffet seg hvite manns klær? Han var kledd som en lakotakriger. Det var for sent å tenke på det nå. Han måtte inn i leiren. Hans bror var der. * * * * * Wounded Dog la mer ved på bålet i den lille tipien. Deretter tok han et stykke grillet hjortekjøtt, og begynte å spise. ”Mmm, det smaker godt,” sa han til Little Beaver. ”Når jeg ikke klarer å skaffe oss mat, er det godt å ha deg.” Little Beaver smilte. ”Det er ikke bare maten som smaker godt,” svarte han med et glimt i øyet. Wounded Dog visste hva han mente. ”Det vet jeg da. Hvis det er noen som vet hvor godt pikken din smaker, så er det jeg.” * * * * * Falcon hadde sneket seg fram til de nærmeste tipiene. Ennå hadde ingen sett ham, men den vanskeligste oppgaven stod han overfor nå. Hvordan kunne han gå inn i fiendens leir og lete etter sin bror, uten å bli oppdaget og overmannet? Det var ikke mer enn et par år siden lakotaene hadde raidet pawnee’ene og stjålet flere av hestene deres. Lakotaene hadde gjennom flere tiår drept mange pawnee’er, og pawnee’ene hadde drept lakotaer. Han visste ikke hvor lenge han ville være i live om han ble oppdaget. Mer enn noen gang før hadde han ønsket at Thunder Eagle, Runs-Four-Times og de andre miniconjouene hadde vært der sammen med ham. Det begynte å snø. Det var heldigvis til Falcons fordel. Han snek seg fram med langsomme skritt. Det var få mennesker ute. De få han så virket fattige. Dette var livet i reservatet, tenkte han, og igjen håpet han at lakotaene oppe i nord fikk beholde friheten sin i mange år ennå, kanskje for alltid. De få som befant seg utendørs var innpakket i bisonhuder. Heldigvis hadde Falcon fremdeles med seg sitt, som han hadde fått av Runs-Four-Times. Han pakket det rundt seg, trakk det over hodet, slik at det kun var en åpning til å se gjennom, på samme måte som pawnee’ene trakk det over seg. Det eneste som var synlig, var mokkasinene hans. De lange mokkasinene, som rakk ham nesten opp til knærne, var broderte på lakotavis med glassperler i alle regnbuens farger. De kunne avsløre ham, tenkte han, og sparket litt i snøen, slik at de ikke lenger ble så synlige. Så gikk han inn mellom tipiene. De var laget av hvite teltduker som de hadde fått av regjeringen. Samme type teltduker som soldatene brukte i sine telt. De kunne ikke måle seg med lakotaenes tipier laget av bisonhuder, tenkte han. En eldre kvinne sa noe til ham på pawnee idet han passerte, og Falcon mumlet noe uforståelig tilbake. Han var heldig. Kvinnen fortsatte med sine gjøremål. Han husket at det samme knepet hadde lyktes i crowleiren noen måneder tidligere. Nå var spørsmålet, hvor skulle han begynne å lete? Da han oppdaget at ingen så hans vei, gikk han bort til inngangen til den nærmeste av tipiene. Innenfor hørte han stemmer som snakket på det for ham uforståelige språket. På denne måten kom han ingen vei, fant han ut.. Han husket stemmen til Thomas fra den gangen hele familien bodde samlet på farmen. Men det hadde gått flere år nå, og stemmen hans måtte ha forandret seg. Han hørte at det var mange i denne tipien. For mange, tenkte han, og gikk videre til den neste. Det snødde tettere nå. Han oppdaget en mindre tipi i utkanten av leiren. Han håpet at broren befant seg i en mindre tipi med få folk, slik at ikke overmakten ble for stor. Hvis han i det hele tatt var i denne leiren. Tvilen sank dypere i ham. Jo, han måtte være her. Det var det cheyennene hadde fortalt ham. Et par pawnee’er dukket opp. Falcon reiste seg opp og begynte målbevisst å gå mot den lille tipien. Heldigvis fattet ingen av de to mistanke. De kikket etter ham, men snudde seg og gikk videre da Falcon gikk rett mot inngangen, som om han var på vei inn i tipien. Han begynte å innse at snart måtte en pawnee avsløre ham. Det var kun hans bror som kunne redde ham. Det vil si, hvis han husket ham. Han stoppet rett utenfor inngangen til den lille tipien. Hva var det han hørte? To unge menn som stønnet. Jo, han hørte det igjen. De elsket med hverandre. Forsiktig åpnet han døren på gløtt og kikket inn, og så rett i en naken rumpe. Han kjente pikken vokse i sine egne bukser. Falcon ble så opphisset av synet, at han for et øyeblikk nesten hadde glemt at han var i fiendens leir. Aller helst ville han gå inn i tipien og delta i akten, men så husket han. Det var to pawnee’er han så pule foran seg. Han kunne være dødsdømt hvis han gikk inn. Falcon forbannet seg selv for å være så skjødesløs. Tenk at sex for ham var så viktig at han nesten glemte at han kunne være i livsfare. Men Falcon måtte kikke litt til. Se pikken til den ene gli inn og ut av rævhullet på den andre. Han strøk forsiktig sin egen pikk. Klemte forsiktig på ballene, mens han så de to knulle. De to var helt nakne. Begge stod på sine knær. Den underste med rumpa opp i været og vred seg fram og tilbake, mens han tok imot pikken til den andre. Pikken gikk inn og ut. Falcon så at begge nøt det. Den øverste av de to dasket den andre på rumpa med flat hånd. Den andre stønnet av kåthet. Han kastet hodet bakover. Ballene slo mot lårene hans. Den øverste pawnee’en grep den andre om hoftene, holdt ham fast. Begge stønnet tungt. Stønnet ord som Falcon ikke forstod. Hadde han bare kunnet krype inn i tipien og lagt seg ned mellom beina på den underste, og suge pikken hans. Falcon visste ikke hvor lenge han klarte å stå og se på dette. Falcon registrerte at de to pawnee’ene var unge, til og med yngre enn ham selv. Rumpene deres var glatte og stramme. Til slutt ble det for mye for ham, og han trakk sin egen pikk ut i fri luft, og begynte å masturbere den. Det var så godt. Han måtte ha sex igjen. Han hadde vært uten i flere måneder nå. Tanken på det gjorde ham så kåt, at han nesten mistet balansen i åpningen, og nesten falt inn i tipien. Han gjenvant balansen, men han måtte ha laget noen lyder, for med ett stoppet de to elskende, og kikket rett mot ham. Han trakk seg et skritt tilbake, lukket luken til tipien. De to der inne måtte ha trodd at en av deres egne hadde kikket inn, og var nå flau. Flau, det var slik Falcon følte seg. Han holdt på å bli oppdaget. Pikken hang ennå utenfor buksene. Han ventet noen sekunder, så åpnet han forsiktig igjen, og så at de to der inne fremdeles elsket. Pikken gled inn i ræva på den andre, ut igjen, og inn, ut, inn, ut… Han hørte ballene klaske mot lårene, i de samme taktfaste støtene som pikken ble kjørt inn i ræva. Den underste av de to masturberte seg selv. Falcon begynte å dra i sin egen pikk igjen. Klemte sin egen pikk hardt. Beveget hånden fram og tilbake i samme takt som de to pawnee’ene. Åh, så godt som det var. Den kjølige luften og snøen som falt gjorde det hele mer opphissende. Plutselig kunne han tenke seg å elske med noen i snøen. Noe han ennå ikke hadde gjort. De to inne i tipien stønnet mer nå, pikken ble skjøvet lenger opp i ræva for hvert støt, støtene ble hardere, mer bestemt. Hver gang pikken nådde bunnen stønnet de. Falcon runket sin egen pikk hurtigere, med lukkede øyne så for seg at den boret seg inn i ræva foran ham. Hånden hans var ræva. Da han åpnet øynene igjen, så han at den ene pawnee’en sprute oppetter ryggen på den andre. Det ble for mye for Falcon, som lot sin egen sperm sprute på teltduken. Idet hans egen sæd sprutet, ble Falcon oppmerksom på en ung gutt bak seg. Han snudde seg og så på ham. Først smilte gutten fordi han hadde sett hele opptrinnet, men så oppdaget han at Falcon slett ikke var noen pawnee, men en sioux. Smilet endret seg til et ansikt fullt av frykt, og han løp gjennom leiren, mens han skrek noe på språket som Falcon ikke forstod: ”Teradeda! Teradeda! Chahrarat wata!” (= Fiender! Fiender! Sioux-indianere kommer!) Leirens innbyggere kom løpende ut av tipiene sine, vettskremte. Disse ordene som de hadde hørt så mange ganger før. I reservatet hadde de få våpen og lite ammunisjon. Dessuten hadde ikke deres verste fiender ledet raid mot leiren deres siden de bodde ved Its Kuddi (Loup Fork) i Nebraska. Da den verste forvirringen var over, og pawnee’ene oppdaget at det kun var en enslig sioux i leiren, ble de straks modigere, og de nærmet seg den fremmede. Også de to i tipien, hvor Falcon hadde vært kikker, kom ut. Falcon forsøkte å finne et sted å stille seg, hvor han hadde ryggen fri, hvor ingen pawnee’er kunne angripe ham bakfra. Det beste han kunne finne var tipiveggen, selv om han visste at noen kunne snike seg inn i tipien, og skjære hull i teltduken bak ham. Falcons fordel var at han hadde et godt gevær, og det visste pawnee’ene foran ham. Diskusjonen gikk heftig på pawnee-språket om det som hadde skjedd. Falcon forstod ikke ett ord, men han visste allikevel hva de snakket om, da stammens krigere forhørte gutten som hadde oppdaget ham. Falcons øyne fulgte rekken av fiender, håpet å se en person som kunne være hans bror. Til slutt oppdaget han at den ene av de to som bodde i tipien bak ham, hadde et ansikt ulikt indianere, et ansikt som faktisk minnet ham om sin mor, heller ikke så helt ulikt hans eget. En vanlig hvit ville nok ikke ha sett forskjellen mellom ham og en pawnee. For ansiktet hans var mørkt, like brunt av solen som hans eget. Dessuten hadde han sort hår, som var barbert vekk på sidene, og satt opp som en hanekam fra pannen, over hodet, og ned til nakken. En fjær var festet til skalplokken. Det måtte allikevel være Thomas. ”Thomas!” Falcon kikket på pawnee’en for å se hvordan han reagerte. Gutten kvakk. Dette navnet hadde han ikke hørt noen si på flere år. Falcon skjønte at antakelsene hadde vært riktige, og fortsatte på engelsk. ”Det er meg, din bror John.” Thomas kikket på de andre pawnee’ene. Plutselig virket de alle igjen usikre. Hvem var denne sioux-indianeren , som snakket på engelsk til Wounded Dog? Først kikket de på Thomas, så på den fremmede. Thomas reiste seg, tok et par skritt mot sioux-indianeren. Han holdt hånden hardt rundt kniven sin, visste ikke helt om han torde stole på den fremmede. Falcon hadde ennå et fast grep rundt riflen sin, var ennå redd. De to ble stående overfor hverandre med et par meters avstand, og blikkene deres møttes. Jo, det var noe kjent. Pawnee’ene stod i en halvsirkel rundt de to, som om de ventet på at noe skulle skje. Thomas slapp plutselig kniven sin ned i snøen, og tok to skritt mot den fremmede. ”John,” sa han begeistret, hvoretter Falcon satte fra seg geværet mot tipiveggen og tok imot sin bror i en omfavnelse. De begynte plutselig å le, det var tårer i øynene på dem begge. Etter noen minutter snudde Thomas seg mot pawnee’ene og fortalte dem hvem den fremmede var. Med ett smilte alle, hilste på Falcon, og de gikk deretter tilbake til sitt. Thomas hadde bedt om å få være alene med sin bror en stund, hvilket alle pawnee’ene forstod. Thomas var veldig nysgjerrig, og ønsket å vite mest mulig om det som hadde skjedd etter den vinterdagen på farens farm. Falcon fortalte om farmen som brente ned, om vandringen mot Fort Laramie, om morens nye mann, og om Thunder Eagle og hans eget liv blant miniconjou-lakotaene. Deretter fortalte han om hvor mye han hadde savnet broren, og om visjonen sin, om at han hadde tatt form av en falk og fløyet sørover, og fant en leir med jordhytter. Nå smilte Thomas. Han fortalte om sin egen drøm, om en falk som hadde sirklet over tipien hans. Han hadde ikke forstått hva drømmen betydde. Nå forstod han alt. Thomas begynte å fortelle om hva som skjedde med ham etter at han hadde blitt kidnappet av pawnee’ene for mer enn seks år siden. Det var pawnee-speidere for det amerikanske kavaleriet som hadde begått udåden med å drepe faren og brenne farmen. De fem pawnee’ene hadde blitt lovet sioux-hester, men angrepet hadde mislyktes, og skuffet over å ikke oppnådd noe, hadde de forlatt soldatene, og på veien hjem hadde de angrepet farmen og stjålet det de kunne for ikke å komme tomhendte hjem. Thomas hadde blitt kidnappet fordi den ene av pawnee’ene hadde mistet sin eneste sønn av sykdommer, som de hvite hadde ført med seg til leiren deres. Thomas skulle bli hans nye sønn. I begynnelsen hadde det vært vanskelig for Thomas å godta sin skjebne, men etter hvert hadde han sett hvor dårlig pawnee’ene ble behandlet av de hvite, han hadde selv vendt seg til å leve som en indianer, og han hadde fått mange venner. Derfor aksepterte han etter hvert livet som pawnee. En stund kunne han ikke lenger tenke seg tilbake til de hvites verden igjen. Agenten på reservatet visste ikke at Thomas var hvit. Hvis han hadde fortalt det, ville pawnee’ene ha blitt straffet, og han selv ville ha blitt returnert til de hvites verden. Til en verden han ikke lenger kjente, eller kjente noen. Han visste ikke om de andre i familien fremdeles levde, eller om de alle døde på farmen. Han hadde det samme synet på livet som ham selv, tenkte Falcon. ”Så ble det bare flere og flere hvite. Sioux- og cheyenneindianere raidet leiren vår,” fortsatte Thomas. ”Så ble vi flyttet.” Broren virket bitter. Han fortalte at de hadde hatt det mye bedre ved Loup Fork i Nebraska. ”Der hadde vi gode maisavlinger. Vi hadde squash, bønner og andre grønnsaker. Det var kort vei til bisonflokkene. Men de hvite nybyggerne hadde slått seg ned overalt. De hadde latt kveget trampe ned avlingene. De hadde gjentatte ganger stjålet hestene våre. Pawnee’ene som aldri angrep de hvite nybyggerne, men som meldte seg frivillig som speidere for de hvite soldatene for å holde fiendtlige sioux- og cheyenneindianere unna nybyggerne. Så hadde de hvite bestemt å flytte pawnee’ene til indianerterritoriet. Vi hadde ingen avlinger. Indianernaboene stakk av med alt av hester som vi hadde, mens de hvite fortalte oss at det var galt å stjele. Derfor fikk vi aldri ta tilbake hestene våre. I stedet fikk de krigerne våre til å dyrke jorden. Det som alltid hadde vært kvinnenes arbeid.” Falcon svelget da han hørte navnet sioux bli nevnt. Han var redd for hva Thomas ville si til at hans egen bror hadde vært den bitreste av alle fiender. Thomas fortsatte. ”For bare noen få år siden var pawnee’ene tallrike. Mer enn 12.000 indianere fordelt på 25-30 leirer. Nå er vi bare 2.000 tilbake, fordelt på fire små leirer her i reservatet. De hvites sykdommer, sult, samt sioux- og cheyennenes utallige angrep på leirene våre har nærmest gjort at pawnee’ene er et slagent folk, et nesten utdødd folkeslag.” Falcon svelget igjen. Thomas snakket som en høvding. Han var et klokt menneske, til tross for sine unge alder. Han svelget også fordi, fordi han fryktet at dette ville bli hverdagen for lakotaene om noen år, hvis ikke de hvite ville la dem være i fred. Thomas fortalte videre at han var en skidi pawnee, en gang den tallrikeste av pawnee’ene. Nå var de kun 600. De hvite hadde nektet dem alt. Selv ikke i jordhytter kunne de bo lenger. De hvite ville at pawnee’ene skulle bygge farmer, og bo i hvite manns hus. Men de manglet trær, og ingen visste hvordan husene skulle bygges. De hvite måtte ha glemt å vise dem. Derfor bodde de i tipier av teltduker, fordi bisonhudene hadde nybyggerne og nabostammene stjålet fra dem. Falcon sa ingenting. Visste ikke hva han skulle si. Hans eget folk var skyld i at pawnee’ene hadde lidd så mye. For et øyeblikk hadde han glemt at det var pawnee’ene som hadde drept hans egen far og de to gårdsdrengene. Han kunne nesten ikke tro at det var pawnee’ene som hadde kidnappet hans bror, som nå satt rett foran ham, og forsvarte dem. ”Jeg var med for å jakte taraha, bison, engang i juni 1873,” fortsatte Thomas. Fremdeles lød han som en høvding. ”Vi var 400. 250 menn, 100 kvinner og 50 barn. Vi drepte mange bison. Ved Beaver Creek drepte vi 400. Ved Driftwood Creek drepte vi 200. Vi dro videre til Frenchman’s Fork nord for Republican River. Der tok vi 800 bison, og kvinnene begynte å gjøre dem klare til å bli fraktet tilbake til reservatet. Det var da vi ble angrepet av nesten ett tusen oglala og brulé sioux. De drepte minst ett hundre av oss. Vi hadde hvite menn hos oss, som fulgte oss på jakten. Sioux-indianerne avvæpnet dem, slik at de hvite ikke kunne skyte dem, men de såret eller drepte dem ikke. Våre hvite venner kunne ikke gjøre noe for å stoppe sioux-indianerne i å drepe oss.” Den unge hvite pawnee’en hadde tårer i øynene. ”Jeg er sioux,” sa Falcon stille. Øynene til de to møttes. ”Jeg vet det,” svarte broren. ”Men jeg vet også at du er hvit som meg, min bror, og at du er uskyldig. Du har aldri drept et annet menneske." ”Så vidt jeg vet, har aldri en miniconjou sioux raidet eller angrepet en gruppe pawnee’er,” sa Falcon. ”Vi har bodd lenger nord, nesten i crow- og blackfoot’enes land.” ”Jeg har heller aldri drept ett menneske,” avbrøt Thomas ham. De to ble sittende tause en stund, og bare kikket på hverandre. Så reiste Thomas seg, gikk bort til sin bror, la armene omkring ham, og fortalte hvor mye han hadde savnet ham. ”Jeg reiser med deg, for å treffe mor og Samantha,” sa han til slutt. Falcon var glad. Men så kunne han ikke lenger dy seg, og måtte bare si det han hadde ventet på: ”Forresten, du har en flott rumpe.” Thomas forstod nå at det måtte ha vært Falcon som hadde stått i åpningen av tipien, og hadde kikket på ham og Little Beaver. Så lo de begge, og presset kroppene mot hverandre, klemte på hverandres rumpeballer, og kjente de stive pikkene mot hverandre. Thomas visste plutselig at også hans bror var homofil, og det gledet ham. Etterpå ba Thomas de andre pawnee’ene om ikke å røre hans bror. Og de hørte på ham. De to brødrene bodde sammen hos pawnee’ene til våren kom. Da red de nordover til Fort Laramie for å treffe moren og søsteren. Falcon husket hva Thunder Eagle sa for nesten ett år siden, da han dro sørover: ”Jeg drømte at vi vil se hverandre igjen neste sommer…” Nå hadde Falcon funnet sin bror, og de var på vei nordover igjen.