Gay Erotic Stories

Havfruer finnes ikke. Det var jeg sikker på. Helt siden jeg var sju år og hørte H. C. Andersens fortelling om ”Den lille Havfruen” for første gang. Senere har jeg sett dem i filmer, både i spillefilmer med kjente skuespillere, og i tegnefilmer. Til tross for at jeg visste at de ikke fantes, så hadde de alltid fascinert meg. Drømmen var å få kunne svømme i vannet sammen med en av dem. Kameratene mine lo av meg da jeg fortalte om drømmene. Jeg forstod dem. Havfruer fantes jo som sagt ikke. Men fantasien hadde jeg. Det som forundret meg var alle legendene om dem. I Europa er de velkjente fra folkeviser og fra historier helt tilbake fra middelalderen. Men lignende vesener hadde blitt beskrevet i adskillig eldre verk, slik som sirenene i Odyséen, og til og med i de norrøne sagaene. Olav den Hellige drepte en såkalt margyger, dels havfrue – dels et kvinnelig sjøtroll, som angrep ham på et av hans vikingtokt. I og for seg var det ikke noe underlig over dette, sagnfigurer av forskjellige slag hadde bredt seg over hele verden før, det være seg vampyrer, troll, nisser eller dverger, jordiske eller utenomjordiske vesener. Det som var det underlige var at også polyneserne, et folkeslag midt i Stillehavet, på noen små øyer langt fra all sivilisasjon, hadde legender om det de kalte ”kvinnefisken,” lenge før de kom i kontakt med verden omkring dem. Og om ikke det var nok, så fantes det mange sjøfolk som under ed påstod at de hadde sett havfruer. Allikevel, noen tro på at det virkelig fantes havfruer hadde jeg ikke. De var kun i mine fantasier. - - - Det var i juni jeg reiste til Los Angeles. I en måned skulle jeg bo hos en tidligere studiekamerat, Matthew, fra Malibu utenfor millionbyen. De første dagene gjenoppfrisket vi gode minner fra college-tiden, besøkte de samme utestedene hvor mye hadde forandret seg i løpet av de få årene som hadde gått. Vi dro til Santa Monica Beach, hvor vi badet, surfet, og kikket på damene, akkurat som i gamle dager. Det var først etter to uker at vi ikke lenger orket det harde kjøret, og vi måtte ta en pause. Vi satt i stua hjemme hos Matts foreldre, med en boks øl i hånden, og kikket på TV. Det var merkelig at denne kvelden skulle vekke til live igjen de gamle havfrue-fantasiene mine, men det gjorde den altså. Det var et program på Discovery Channel om legendene om havfruene, om sjøfolkene som hardhjertet påsto at de hadde sett dem, men det ble også vist uklare filmklipp av en fiskehale som plasket i havflaten ved en av sydhavsøyene, hvor de innfødte jublet og sa at det var ”kvinnefisken” vi så. Også fiskere fra Los Angeles ble intervjuet. De fektet vilt med armene og forklarte hvordan havfruen så ut, i et febrilsk forsøk på å overbevise seerne om at det de fortalte var sant. Matt fortalte i en nesten likegyldig tone at han også hadde sett en havfrue en gang. ”Hva?” spurte jeg. Jeg visste ikke om han fleipet med meg, eller om han sa det i fullt alvor. ”Jeg så en havfrue engang,” gjentok han. Det var ikke noe jeg hadde ventet å høre fra Matt. Det var liksom ikke likt ham. Hadde han sagt at han hadde sett en ufo, så ville det ha vært noe helt annet, men en havfrue… ”Hvor?” spurte jeg , for liksom ikke å motsi ham. ”Utenfor Santa Catalina Island,” svarte han med et like seriøst uttrykk i ansiktet. Jeg hørte på ham med interesse, visste ikke om jeg skulle le, men håpet at det var noe i det han sa. ”Hva med en tur ut dit i morgen?” spurte jeg. Jeg hadde aldri vært på Catalina Island før, og selv om Matt fleipet med meg, så ville det ikke være helt bortkastet å dra dit. Før vi gikk til sengs den kvelden, hadde vi lagt planene for neste dag. - - - Innen vi tok fergen ut til øya fra Long Beach i sentrum av Los Angeles, kunne jeg ikke la være å prøve å skaffe flere opplysninger om havfruene. Selv om jeg fremdeles hadde mine tvil angående deres eksistens, snakket jeg med flere av fiskerne på havnen. Ikke uventet etter programmet på fjernsynet kvelden i forveien, fikk jeg høre flere historier som skulle bekrefte at havfruene var noe mer enn bare legender og sagnfigurer. Om de snakket sant var en annen sak. Fergene bruker to timer ut til øya, som kanskje er mest kjent for filmstjernene som til enhver tid drar dit i yachter eller privatfly. Den lille badebyen Avalon er den eneste byen der ute. Det finnes få biler, og Matt og jeg leide derfor hver vår sykkel. En time senere stod vi på kanten av en liten klippe, og kikket ned i havet. ”Der var det jeg så havfruen,” sa Matt og pekte ned mot noen klipper. ”Der satt hun og solte seg.” Jeg begynte å ane at Matt drev gjøn med meg, men allikevel lot jeg ham holde på. ”Hvordan så hun ut,” ville jeg vite, og de gode gamle fantasiene kom snikende inn i hodet mitt, mens han fortalte at hun hadde langt, krøllete mørkt hår, store pupper og gullaktig glinsende fiskehale, som hun plasket i vannflaten med. Jeg så for meg at jeg elsket med en havfrue, men så kom en tanke inn i hodet mitt, som jeg aldri hadde tenkt før. Hvordan elsker en med en havfrue? Kan de, som i noen filmer, forvandle seg til mennesker og få bein å gå på? Matt dunket meg i siden, lo, og spurte hva jeg tenkte på. ”Ingenting,” svarte jeg. ”La oss gå ned dit og ta en dukkert!” Vi småløp ned skråningen. På veien ned var jeg så uheldig å tråkke på en løs stein ved kanten av klippen til høyre for meg, og falt tre-fire meter ned i vannet med et skikkelig ryggplask, som nesten slo luften ut av meg. Jeg fikk hodet over vannflaten et øyeblikk, lenge nok til å få et glimt av en nesten rådløs Matt som stod der oppe på kanten, før jeg kjente at strømmen trakk meg under. Jeg ble grepet av panikk, og trodde jeg skulle drukne, da jeg plutselig kjente et par armer holde meg fast, og to myke lepper presset seg mot mine. Først oppfattet jeg ikke helt hva som var i ferd med å skje. Jeg skjønte bare at hva eller hvem som hadde grepet meg besatte noen helt utrolige svømmeferdigheter. Aldri før hadde jeg beveget meg så hurtig gjennom vannet, kanskje med unntak av de gangene jeg hadde stått på vannski, eller latt meg slepe etter en motorbåt. Det første som falt meg inn, på hva dette kunne være, var en delfin. Jeg hadde sett delfiner svømme utrolig hurtig, og de hadde reddet mennesker fra drukningsdøden før, men ettersom armer hadde grepet rundt meg og lepper presset seg mot mine, skjønte jeg at det ikke var tilfelle. Det var vanskelig å samle tankene, og ikke kunne jeg se noe heller, da jeg ble trukket stadig lengre ned i dypet. Eller var det en undersjøisk hule? Det ble i alle fall mørkt. Tanken på at en havfrue hadde grepet meg, var merkelig nok det siste som hadde falt meg inn. Men det syntes å være den eneste forklaringen etter hvert som jeg begynte å skimte et lys i vannflaten. Noen sekunder senere brøt vi vannflaten. Jeg gispet etter luft, trakk den inn, og kunne gladelig konstatere at jeg kunne puste igjen. Mens jeg ble trukket inn på grunt vann, kunne jeg bekrefte at jeg hadde kommet inn i en stor hule, hvis eneste inngang var gjennom den undersjøiske tunnelen jeg nettopp hadde blitt ført. Det vil si, det var et hull oppe på den ene siden, kanskje sju-åtte meter oppe på bergveggen. Dagslyset slapp inn gjennom dette hullet, ikke mye, men allikevel nok til at jeg kunne skimte alt inne i hulen. Jeg trakk meg inn på den lille stranden som befant seg helt innerst i hulen, slik at jeg kunne legge meg ned og samle krefter et øyeblikk. Jeg lå der i kanskje fem-ti minutter før jeg begynte å tenke på den eller det som hadde ført meg inn dit. Jeg satte meg opp, og oppdaget det vakreste ansiktet jeg noen gang hadde sett. Hun hadde langt, mørkt, krøllet hår, og faste velformede, men ikke så store bryster. I lysskinnet kunne jeg konstatere at hun hadde grønne øyne. Hun smilte søtt mot meg. Jeg forsøkte å reise meg opp og ta noen forsiktige skritt mot henne, men hun rygget bakover. Til slutt kastet hun seg rundt, og plasket i vannet med den skinnende sølvgrå fiskehalen sin. Det var så jeg nesten ikke trodde det jeg så. Hun svømte rundt i vannet, plasket, dykket og spratt opp av vannet igjen som en delfin. Hun virket yr av glede. Om det var mitt nærvær som gjorde henne glad, visste jeg ennå ikke, men hun begynte å svømme mot meg, snudde seg rundt, slo halen i vannet foran meg, slik at spruten traff meg midt i ansiktet. Hun lo som en liten jente, men så ut som en voksen. Jeg måtte også le. Hun gjorde det samme igjen. Og igjen. Den fjerde gangen forsto jeg endelig at hun flørtet med meg. Jeg tok noen skritt lenger ut i vannet. Fremdeles hadde jeg på den samme hvite t-skjorta og blå shortsen, som da jeg forlot Malibu sammen med Matt den samme morgenen. Jeg trakk av meg t-skjorta og kastet den opp på den lille stranden, og mens jeg tok flere skritt ut i vannet, fulgte shortsen etter. Vannet nådde meg opp til midt på brystet. Havfruen svømte rundt meg, stadig nærmere og nærmere. Da kroppen hennes berørte rumpa mi, kunne jeg ikke lenger unngå å få ståpikk. Hun begynte å le den samme jenteaktige latteren igjen. Ikke bare flørtet hun med meg, hun forførte meg også. Det var min drøm som var i ferd med å gå i oppfyllelse. Men hvordan elsker en med en havfrue? Spørsmålet dukket opp i hodet mitt igjen. Var det noe i de gamle legendene om at de forandrer seg og får menneskekropp, eller ville de for evig og alltid være halvt fisk? Hun stoppet opp foran meg, kikket meg inn i øynene, stadig vekk med et flørtende og forførende smil. Hun hadde ingen bikinioverdel, som dekket brystene hennes, slik som havfruene på film. Jeg forsøkte å nærme meg henne, men da jeg var nær nok til å ta på henne, rygget hun bakover, hele tiden lo hun den samme flørtende latteren. Det begynte å bli så dypt at jeg måtte begynne å svømme for å kunne nærme meg henne. Det hele virket så håpløst. Hele tiden rygget hun bakover, eller hun svømte rundt meg. Et par ganger svømte hun under meg, og lot kroppen sin berøre pikken min, men hver gang jeg forsøkte å legge armene mine rundt henne, gled hun unna. Jeg var i ferd med å bli så kåt at det ikke kunne ta lang før jeg fikk utløsning. Flørtingen var også i ferd med å gjøre meg frustrert. Det var tydelig at hun ville ha meg, men samtidig lot hun meg ikke røre henne. Det var da jeg fikk mitt livs overraskelse. Mens havfruen svømte rundt meg i tette sirkler, begynte vannet rundt meg å bli grumset. Jeg visste ikke hva det var, men det virket som en grålig tykk væske. Jeg la hånden min på en stor stein som stakk opp av vannet, for å lettere kunne holde meg flytende uten å måtte gjøre svømmebevegelser. Med den andre hånden forsøkte jeg å samle noe av væsken, slik at jeg kunne holde den opp mot lyset for å studere den. Det meste gled og forsvant mellom fingrene. Nå lå det tykt rundt meg. Den smilende havfruen dukket opp foran meg igjen. Nå var det hun som kom nærmere. Hun rygget ikke engang da jeg strekte ut hendene mine og la de rundt hoftene hennes. Hun lot meg trekke kroppen hennes mot min. Lot meg berøre de faste brystene hennes. Lot meg møte leppene hennes i et kyss. Lot tungen min leke med hennes. Hun bøyde armene rundt nakken min og trakk hodet mitt ned mot brystene. Jeg bet forsiktig i det ene av dem, rullet vorten mellom tennene, mens jeg roterte tungen over den. Den ene hånden hennes la seg på baken min, og mens hun trakk meg med på en liten svømmetur, dro den andre hånden sakte i pikken min. Hun slapp meg et øyeblikk, lot meg flyte i det litt kjølige vannet. Hun dykket og forsvant. Plutselig kjente jeg at hun tok tak i kuken min med begge hender. Hun bet forsiktig rundt åpningen på forhuden, og skjøv den bak glans med tennene. Tungen hennes lekte seg ytterst på pikkhodet. Det var like før det eksploderte av kåthet. Jeg trakk meg vekk, trakk pusten dypt, og dykket ned, søkte til jeg fant de deilige puppene hennes. Med munn og tunge slikket, bet og sugde jeg på begge. Deretter klemte jeg dem sammen og stakk begge vortene i munnen samtidig. Måten havfruen vred seg på, tydet på at hun nøt behandlingen. Jeg måtte opp og trekke luft inn i lungene igjen. Hun svømte rundt meg et par ganger, før hun forsvant igjen. Denne gangen dukket hun opp under meg, grep hardt om rumpeballene mine, og dro meg inntil seg. Kuken min la seg mellom de to faste puppene hennes. Hun masserte pikken ved å bevege brystene opp og ned. Hun ga ikke fra seg noen lyder mens hun elsket, ingen stønn eller skrik slik som mennesker lager. Derimot svingte hun flere ganger med fiskehalen, noe som fikk oss begge til å fyke bortover vannet i en voldsom fart. Jeg løftet litt på underlivet og gned pikken min hardt mot kroppen hennes. Hun vred seg enda mer under meg. Skarpe negler skar seg inn i ryggen min, men jeg enset det ikke i opphisselsen. Hendene mine strøk og kjælte brystene hennes hardere og hardere etter hvert som jeg nærmet meg klimaks. Jeg knep brystvortene hennes mellom tommel og pekefinger, og dro forsiktig i dem. Fiskehalen hennes slo stadig hardere i vannet, fikk det til å skumme rundt oss. Jeg la merke til at hun himlet med øynene, og visste at hun nærmet seg høydepunktet. Men stadig vekk passerte ingen lyd leppene hennes. Så greide jeg ikke å holde tilbake lenger. Orgasmen tok kontrollen og skjøt sæden min ut i vannet, og blandet seg med den massen som fremdeles lå tykt rundt oss. Havfruen var ikke helt tilfredsstilt ennå, og melket ivrig lemmet mitt, som fremdeles var stivt. Det rykket, og med hennes kyndige behandling fortsatte det å strømme sæd ut av åpningen. Så snart pikken min skrumpet inn og sluttet og melke, holdt hun armene sine rundt meg, la leppene sine mot mine og kysset meg heftig, men hun lot halen drive oss rundt i vannet. Jeg skulle ønske jeg kunne snakke med henne, men da jeg forsøkte opplevde jeg bare at hun fniste igjen. Derimot viste det seg at hun ikke hadde fått nok av meg. Etter at vi hadde svømt rundt i hulen en stund, bet hun meg forsiktig i den ene brystvorten. Blodet begynte å samle seg i pikken min igjen. Jeg hadde aldri tidligere elsket så heftig som jeg gjorde med denne havfruen. Aldri hadde en kvinne tilfredsstilt meg slik som henne. Det eneste som manglet var en fitte. Men alternativet var ikke noe dårligere. For var det noe hun kunne, så var det å suge kuk. Jeg tenkte på hvordan hun kunne få orgasme, om hun i det hele tatt kunne. Var de erogene sonene hennes så følsomme at de alene kunne gi henne orgasme? Noen annen forklaring hadde jeg ikke. Hun stakk ut tungen, strøk tungespissen lett over den lille spalten øverst på kukhodet mitt, og smilte da det rykket i kroppen min ved berøringen. Med den ene hånden holdt jeg fast i den samme stenen som stakk opp av vannet. Resten av kroppen min holdt hun flytende i overflaten. Hodet hennes befant seg mellom beina mine. Hun lot pikken min synke inn i munnen hennes, helt til den var nesten nede i halsen på henne. Dette fikk meg til å kjenne at en ny orgasme nærmet seg. Med den ene hånden strammet hun rundt kukroten min, mens hun med den andre kilte meg i området mellom roten og anus. Samtidig lot hun pikken gli inn og ut mellom leppene hennes. Inn og ut, inn og ut… Noen ganger bet hun forsiktig i den, og med det var det vanskelig for meg å holde tilbake. Til tross for at jeg allerede hadde hatt sædutløsning en gang, syntes ikke det å sette noen demper på pikken min. Sæden skjøt rundt en halv meter opp i luften, før den falt ned igjen og landet på magen min. Havfruen sluttet ikke å runke pikken min før den var helt tom. Den ene hånden hennes strammet fremdeles rundt roten, mens den andre gled ned og opp i et hurtig tempo så lenge det kom sperm ut av den. Jeg trodde jeg skulle bli gal, så deilig var det. Et par ganger hadde jeg problemer med å holde hodet over vannet, og kunne ikke unngå å svelge litt vann. Da hun endelig holdt opp, gispet jeg etter luft, samtidig som jeg følte meg svimmel. Jeg så ned på pikken, som var et ynkelig syn. Den var slapp og rød. Havfruen la armene sine rundt meg igjen. Jeg var altfor utmattet til å kunne svømme selv. Hun kysset meg ømt på munnen min, og presset kroppen sin mot min. Igjen skulle jeg ønske at jeg kunne snakke med henne. Det var da jeg fikk min neste overraskelse. Våre øyne møttes, og plutselig var det som om jeg hørte en stemme inne i hodet mitt. Hun forklarte at hun kommuniserte ved hjelp av hjernebølger, og på denne måten kunne hun kommunisere med meg uten å bekymre seg med språkproblemer. Jeg tenkte at verden enda hadde mye å lære. Videre fortalte hun at hun elsket meg høyt, og at hun nå var min. Jeg følte det samme for henne, men hvordan kunne vi leve sammen? Vi var jo fra to forskjellige verdener. Jeg måtte ha luft og kunne ikke leve i havet, hun måtte leve i havet hele sitt liv, med mindre hun kunne forandre seg og bli et menneske, slik som i historiene. Nei, det kunne hun ikke, fortalte hun. Vi måtte leve adskilt. Men vi kunne møtes. Jeg lovte henne at jeg ville komme tilbake. Det var ett spørsmål til jeg ønsket et svar på. Jeg spurte henne hvordan havfruer formerer seg. Hun kikket på meg, så begynte hun å le med den jenteaktige latteren igjen. Det har du allerede sørget for, svarte hun. Jeg stirret på henne som et lysende spørsmålstegn. Så nikket hun mot den grå massen i vannet rundt oss. Egg, tenkte jeg. Sæden min hadde blandet seg med havfrueegg. Hun kysset meg igjen og trakk meg inn til stranden, hvor jeg sovnet av utmattelse. - - - ”Der er han,” hørte jeg en stemme si. Jeg åpnet øynene og ble først blendet av det kraftige sollyset. Så oppdaget jeg tre menn komme løpende ned skråningen mot meg. En av dem var Matt, de to andre uniformerte politimenn. ”Endelig fant vi deg. Jeg trodde du var død,” sa Matt. Han støttet meg opp, for å se om jeg var okay. Til min overraskelse oppdaget jeg at jeg hadde klærne på. Hadde det hele vært en drøm? ”Hvor lenge har jeg vært borte?” spurte jeg. Matt svarte nærmere fem timer. Bortsett fra at jeg var sulten, følte jeg meg i usedvanlig fin form. Jeg tok av meg t-skjorta for å vri sjøvannet ut av den. Det var da Matt kikket på meg, og spurte meg ”Hva slags kloremerker er det på ryggen din?” Var det allikevel ingen drøm? Jeg kikket ned i shortsen, og så at pikken var like ynkelig, innskrumpet og rød. ”Jeg har elsket med en havfrue,” sa jeg med et smil. Matt lo av meg, og sa på skikkelig ironisk amerikansk ”Yeah, right!” Også de to politimennene lo. Jeg kikket mot horisonten, hvor sola var i ferd med å gå ned. Idet jeg snudde meg igjen for å forlate stedet, fikk jeg et kort glimt av en fiskefinne som plasket i vannet. Inne i hodet mitt hørte jeg den samme latteren som tidligere. Jeg visste at jeg snart ville komme tilbake til Catalina Island.