Gay Erotic Stories

Kapittel 4 Falcon lå en stund på den varme skogbunnen. Han trykket øret mot bakken. Det hadde nesten blitt en like naturlig refleks som å puste. Det var viktig å vite om noe rørte seg i nærheten, om han var på jakt eller om han var på utkikk etter fiender. Han var ikke like flink som de mer erfarne krigerne til å gjenkjenne lydene i jorden, men han hadde blitt nesten like flink som de yngre krigerne. Hørte han noe? Han var ikke helt sikker. Enkelte ganger viste lydene seg å være innbilning. Han holdt rundt den skarpe kniven han hadde fått av Thunder Eagle. Bestevennen hans hadde tatt den fra noen gullgravere ikke langt fra Bear Butte for bare en uke siden. Hvite gullgravere hadde trengt seg inn i Black Hills til tross for at Fort Laramie-traktaten av 1868 sa at dette var lakotaenes land. Derfor ledet lakotaene stadig vekk raids mot de hvite inntrengerne. Falcon hadde vokst opp hos de hvite, så han visste hvor viktig det gule metallet var for dem. Men for Falcon var det ikke så viktig å være rik, det å kunne leve i naturen som en del av den føltes mye riktigere. Både fattigdom og rikdom førte så mye elendighet med seg. Blant lakotaene var han verken rik eller fattig, og i naturen fant han alt han trengte. Han trykket øret mot bakken igjen. Han hørte ingenting. Så dro han knærne inntil seg, og reiste seg smidig. Et øyeblikk stirret han inn i skogen, en slank og rett skikkelse, med øyne som myste mot solen. Langt hår, nesten svart av farge, hang fritt mellom skulderbladene. Bortsett fra et lendeklede av hjorteskinn, var han naken. Solen hadde gitt ham en mørkere hudfarge, og bare gode indianerkjennere kunne se at han var hvit. Han begynte å gå mot skogen, i den samme retningen der solen ville gå ned om noen timer. Falcon lyttet på nytt da han kom inn mellom de første trærne. Han tok noen skritt og lyttet en gang til. Nå fornemmet han det tydelig, en svak duft i vinden, lyden av hover som forplantet seg gjennom jorden. Vagt og utydelig, men han visste det var der, dypere inn i skogen, nærmere solnedgangen. Med lette skritt smøg han seg mellom trærne, så på bakken for hvert skritt han tok, for ikke å tråkke på noen tørre kvister. Det var da han oppdaget sporene i skogbunnen. Først var det spor etter en skodd hest. Det måtte være en hvit mann lengre framme, med mindre det var en stjålet hest. Indianerne skodde aldri hestene. Lengre framme fikk han bekreftet mistanken. Rytteren hadde steget av hesten. Dette var spor etter en soldats støvel. Vekten på avtrykket var på hælen. Derfor visste Falcon at personen var hvit. Indianerne satte alltid tærne først ned når de gikk. Det kunne ikke være noen storvokst mann han hadde med å gjøre. Sporene sank omtrent like dypt i jorden som hans egne. Han fulgte sporene et stykke, lydløst, helt til han oppdaget den unge soldaten lengre framme, med en hvit hest bak seg. Soldaten var bare på et bueskudds avstand, men våpenet hans var kun en kniv, og ikke en bue. Gæver hadde han ikke ennå, da han ikke ble regnet som en kriger. Han hadde ikke fått sjansen til å vise sitt heltemot overfor de eldre i leiren ennå. Derfor hadde han kun kniven, og visste at han måtte klare seg med kun den. Han visste det ville bli vanskelig å overmanne soldaten, som hadde pistol i beltet. Han måtte komme nærmere, mye nærmere, og komme overraskende på ham. Å slippe seg ned fra et tre ville kanskje være det beste. Hvis han fant en lav gren langt der framme. Han beveget seg stille og hurtig i en stor bue rundt soldaten. Hvite var ikke så flinke til å oppfatte fremmede lukter, som en indianer, så han fryktet ikke så mye at soldaten ville oppdage ham, men hesten hans kunne være ham og bli urolig. Derfor måtte han, i tillegg til å bevege seg lydløst, også passe på at han ikke beveget seg slik at vinden ville føre lukten av ham i retning av hesten. Endelig fant han et stort tre, med grener som kunne bære ham, et med mye løv, som også ville skjule ham godt. Han snudde seg for å være sikker på at han ikke ville bli oppdaget. Da han var sikker, sprang han det siste stykket og heiste seg opp på en gren, med kniven mellom tennene. Han beveget seg sikkert og øvet, men unngikk ikke å lage noen ørsmå lyder. Han holdt pusten, han kunne ikke se soldaten fra grenen, kunne ikke høre ham før han igjen fikk kontroll over pusten. Han ventet lenge, kjente en svak krampe i det høyre beinet sitt, men våget ikke røre seg. Han fortrengte de stikkende smertene i låret. Han kunne ikke vente til han kjente dem slippe taket. Alle sansene var rettet mot soldaten og hesten. Hva om de ikke gikk under treet. Hvordan skulle han klare å overmanne soldaten hvis han ikke gikk under treet? Hadde han overvurdert seg selv? Plutselig var han der, og i det samme øyeblikket hoppet han. Han falt hardt ned på soldatens skuldre, falt av, men kom raskt til hektene igjen og overmannet soldaten. Han rev pistolen ut av beltet hans, og slengte det mot noen busker. Overrasket over hvor mye sterkere han var enn soldaten, var det ikke vanskelig å få kontroll over ham. Uansett hvor hardt soldaten kjempet imot, holdt Falcon ham så hardt at han ikke kunne røre seg av flekken. Falcon kikket på ham, og så til sin overraskelse at soldaten var yngre enn ham selv. Denne soldaten må nok ha løyet angående sin alder da han lot seg verve. Gutten kunne tvilsomt være mye eldre enn seksten. Han så frykten i guttens øyne, men roet seg litt da Falcon rolig begynte å snakke på engelsk til ham. ”Ta det med ro, wasicun. Jeg er hvit. Jeg skal la deg få leve,” sa han. Deretter ville han vite hvor gutten kom fra. Gutten stammet da han svarte ”Camp Robinson.” Falcon trengte ikke flere opplysninger, for han visste at denne militærleiren hadde blitt bygget året før, for å bedre kunne hanskes med lakotaene, eller sioux-indianerne, som de hvite kalte dem. Leiren lå bare et dagsritt unna, I White River Valley i det nordvestlige hjørnet av staten Nebraska. Dalen tilhørte lakotaenes jaktmarker. De hvite hadde kommet nærmere lakotaenes land enn noen av hans nye folk likte. ”Hva heter du?” spurte Falcon. ”Menig Christopher Olsen, Sir,” lød svaret. Falcon måtte le. Det var tydelig at den unge soldaten hadde respekt for den hvite indianeren. ”Jeg er ikke ’Sir’ for noen, Chris. Mitt navn er John Falcon. Alle kaller meg bare Falcon, som rovfuglen,” sa han. ”Jeg rømte hjemmefra for litt over et halvt år siden, og har siden bodd sammen med indianerne. ”Men hvorfor? Vi hvite fordriver jo indianerne. Til slutt vil de jo være utryddet,” svarte soldaten. ”Ikke så lenge vi klarer å holde stand. I Black Hills er vi tallrike, og så langt er det ikke mange hvite som har klart å ta seg gjennom Black Hills og overlevd. Selvfølgelig håper vi jo også at de hvite tar til fornuften, og overholder Fort Laramie-traktaten av 1868, som svart på hvitt sier at dette landet tilhører lakotaene,” svarte Falcon. ”Hvis du hadde fått opplevd det å leve som en indianer, ville du ha fått et helt annet syn på livet. Du ville få oppleve det å kunne leve i pakt med naturen, og ta vare på den, i stedet for å ødelgge den, og utrydde alt som lever i den, for fote.” Chris hadde ikke noe svar. Hadde det vært en eldre offiser Falcon hadde hatt foran seg, ville det nok ha kommet mange innvendinger mot det Falcon hadde sagt. Men Chris var ung og uerfaren, og ville være like påvirkelig av det Falcon hadde sagt, som av alt det andre en offiser, hvis mål var å utrydde indianerne, ville ha sagt. Det ene øyeblikket ville han være helt enig med Falcon, i det neste ville han syntes det var mye riktig i det de hvite sa også, om å dyrke jorden og følge med i utviklingen. Falcon fortsatte uanfektet: ”Jeg sa jeg ville la deg leve. Men det er noen ting jeg trenger minst like mye som deg. Hesten for eksempel…” Den unge soldaten protesterte først, men ble liggende stille da Falcon grep hardere om kniven. ”Så kunne jeg tenke meg pistolen og geværet ditt. Uniformsjakken din ser også ut til å passe meg. Hatten er det sikkert noen i leiren som setter pris på. Forresten, hvorfor gir du meg ikke likeså alt?” Skjelvende adlød soldaten. Falcon festet den hvite hesten til et tre, og slengte alt opp i saltaskene. Til slutt stod den unge soldaten oppreist foran Falcon, kun iført uniformsbuksene og støvlene. Falcon stod noen sekunder og så på ham, vurderte ham fra topp til tå. Til slutt sa han: ”Så var det buksene og støvlene.” Igjen begynte soldaten å protestere, men så at Falcon ikke spøkte, og begynte langsomt å sparke av seg støvlene, og deretter begynte han langsomt å kneppe opp buksene. Falcon syntes det gikk for langsomt og tok et skritt fram mot ham, og trakk buksene hans fort ned, slik at soldatens unge pikk spratt ut og stod rett opp. Soldaten rødmet. Han følte seg flau. Falcon smilte, og sa bare: ”Så du er kåt? La meg se hva du er god for. Trekk skinnet helt tilbake, la meg få se hva du kan tilby.” Den unge gutten var nok jomfru. Falcon syntes han virket veldig uerfaren, men i det minste så protesterte han ikke. Chris trakk forsiktig i forhuden. ”Helt tilbake!” kommanderte Falcon. Den andre adlød. ”Du har ikke vært med på noe sånt før, har du?” spurte Falcon, og frydet seg. ”N-nei,” stotret den unge soldaten nervøst. ”Ikke sammen med noen…” Falcon beveget seg forsiktig mot ham, og lot sin egen pikk falle ut av lendekledet. Det rykket litt i kroppen til Chris, og pikken hans ble om mulig fylt av enda mer blod. Falcon kunne tydelig se blodårene som favnet rundt guttens pikk. Da Falcon forsiktig rørte på den, gikk det for den unge soldaten med en gang. Falcon lo da sæden skjøt ut og traff magen hans. Chris rødmet, og ville flykte, men Falcon holdt ham tilbake. ”Hei, hvorfor vil du flykte?” spurte han. ”Du er jo den kåteste personen jeg noen gang har møtt. Hvis du er litt samarbeidsvillig kan det hende det blir noe på deg også,” fortsatte han og tok et godt grep i bleke rumpeballene til Chris. Han klemte hardt, så hardt at Chris stønnet høyt. De to stive pikkene ble presset hardt mot hverandre. Den unge soldaten overga seg fullstendig til Falcon, og da Falcon forsiktig stakk en finger inn mellom rumpeballene, møtte han ikke lenger noen motstand. Det vil si, bortsett fra den motstanden som ringmuskelen i det jomfruelige anushullet ytet før fingeren presset seg innenfor. ”Nå skal du få suge pikken min.” sa Falcon og tvang den andre ned i kne. Han merket at Chris begynte å kjempe litt imot igjen, men han roet seg ned da Falcon ikke brukte makt ved å presse pikken inn i munnen hans. I stedet lot han den uerfarne gutten først få slikke, og smake på kukhodet hans. Da Chris fant ut at det slett ikke smakte så verst, lot han leppene sine omfavne hodet, og suge lett før han lot resten synke inn i munnen. Nå var det Falcons tur til å stønne. ”Ja, gjør det godt for meg,” sa han. Stemmen hans var hes. Dette måtte være det beste Falcon noen gang hadde kjent, og han frydet seg over at det var han som for en gangs skyld var den sterkeste og han som bestemte, og ikke partneren som hos lakotaene. En indianer så på det å være den underlegne som et nederlag. Det var derfor sjelden at indianske menn lå med hverandre. De gikk heller til stammens ”winkte,” som de hvite kalte en ”berdache” eller transvestitt. Det var en mann som kledde seg, og oppførte seg som en kvinne. Nå var det Falcon som var indianer, og den unge soldaten Chris den underlegne. Kuken gikk inn og ut av Chris’ munn. Inn og ut. Om og om igjen. Falcon trodde at han snart skulle komme, og trakk seg til slutt ut. Han hindret utløsningen i å komme, og pustet tungt. Et øyeblikk måtte han slippe taket på Chris, og gutten kunne ha flyktet. Enten var ikke Chris klar over den muligheten han fikk i det lille øyeblikket, eller så ville han ikke flykte fra det som var i ferd med å skje. Chris virket som om han lengtet etter å miste møydommen. Han fryktet ikke lenger for livet sitt. ”Ta meg bak,” stønnet den unge soldaten. ”La meg få det jeg alltid har lengtet etter.” Falcon smilte, og med et kraftig grep snudde han soldaten rundt. Med begge hendene støttet mot et stort tre stod Chris med rumpa vendt mot den hvite indianeren. Han ventet med spenning på at hullet skulle bli gjennomboret av pikken til det som Chris hadde trodd var en indianer, en sioux-indianer, som ville drepe ham. Glemt var det at denne ”indianeren” hadde tatt fra ham hesten, våpnene og klærne. Falcon la hendene på den stramme, dunhårete rumpa, og presset rumpeballene til side, da han forsiktig kjørte pikken sin mot det trange hullet. Ringmuskelen protesterte igjen, men måtte nok en gang gi tapt, da pikken presset seg inn. Chris skrek ”Nei, nei, nei…, jeg klarer ikke,” og forsøkte å bryte seg ut av Falcons grep. Men Falcon holdt ham fast, så hardt at Chris trodde at han skulle presse all luften ut av ham. Idet pikken gled inn trodde Chris at han skulle besvime av smerte. Men han holdt seg ved bevissthet, og smerten forsvant etter hvert som pikken gled lenger opp i hullet hans. Da pikken nådde bunnen, var smerten gått over i nytelse. Det var lite som minnet om et fiendtlig møte mellom en indianer og en soldat, da Falcon trakk pikken nesten helt ut, og støtet den til bunns igjen. Chris pustet hele tiden tungt, som om han var andpusten etter å ha løpt langt. Igjen og igjen kjørte Falcon pikken sin inn i det trange rævhullet. Han kjente at det kokte i lemmet sitt, og at det begynte å knyte seg i hele ryggmargen. Han jukket fortere ettersom han nærmet seg klimaks. Chris forsøkte å si noe, men Falcon forstod ikke hva han sa, da ordene blandet seg med ynk og stønn. Falcon kjente krampetrekningene som begynte i ballene og forplantet seg til pikken, og som i neste øyeblikk eksploderte. Han kjente nervetrådene som sitret i ekstase. Spermen fylte Chris’ hull i langsomme støt. Han grep om pikken til Chris, og plutselig gikk det for ham også. Sæden fylte Falcons hånd. Falcon løftet hånden sin opp mot ansiktet til Chris, og lot ham slikke sin egen sæd. Sammen falt de om på den myke skogbunnen, og der lå det omfavnet i noen minutter mens de lot lungene fylles med luft, slik at de igjen kunne puste normalt. Etter at Falcon syntes han hadde hatt nok moro med den unge soldaten, lot han ham sitte i salen på hesten, og førte ham til en gullgraverleir i nærheten. Da de var nærme nok, ba han unggutten om å løpe, naken som han var, til leiren. De ti-tolv gullgraverne reagerte momentant og stoppet det de holdt på med, og grep etter geværene sine. Det var også en fire-fem soldater blant dem. Falcon red fram og tilbake foran leiren mens de hvite skjøt mot ham, vel vitende om at han var utenfor skuddhold. Han så at Chris kastet seg i sikkerhet. Den hvite indianeren løftet geværet, som han hadde tatt, over hodet, og lot lakotaenes krigshyl gjalle gjennom dalen. Før han vendte hesten mot solnedgangen, skrek han ”Wimàcasa yelò!” – Jeg er en mann! – og red vekk. Ingen gjorde noen forsøk på å forfølge ham, av frykt for at det kunne være flere indianere i skogen bakenfor. Falcon hadde overfalt sin første fiende, og kommet ut av det som en seierherre, og uten å drepe. Det står det respekt av blant lakotaene. Han var en kriger nå.