Gay Erotic Stories

5. kapittel Det var den største indianerleiren Falcon noen gang hadde sett. Faktisk hadde han heller aldri sett en hvit manns by som strekte seg over et slikt stort område. Tipiene tårnet seg over hele dalen mellom Tongue River og Greasy Grass, stedet de hvite kalte Little Bighorn. Det var nesten som om det gjorde ham nervøs å se så mange mennesker samlet på ett sted. Noen sa det var titusen indianere her, andre sa det var mange flere, ja, kanskje dobbelt så mange. Alle lakotaenes syv grupper var her, som foruten miniconjouene, også omfattet oglala, hunkpapa, sihasapa, sicangu (Brulé), oohenunpa (Two Kettle) og itazipco (Sans Arcs). Foruten lakotaene hadde også cheyennene og noen arapahoer, og ikke minst lakotaenes nære slektninger fra nord, nakotaene (Yankton Sioux) og en gruppe sisseton dakotaer (Santee Sioux), funnet veien hit. Falcon hadde ofte vært i nærheten av sin høvding Touch-the-Clouds, da det hadde vært rådføring mellom alle høvdingene i kjempelandsbyen. Det var derfor med stolthet han kunne si at han hadde fått møte hunkpapa-lederen Tatanka Yotanka (Sitting Bull), oglala-lederen Tasunka Witko (Crazy Horse), sicangulederen Sinte Gleska (Spotted Tail) og cheyennelederen Two Moons. Falcon og Thunder Eagle hadde blitt rådspurt om de hvites aktiviteter i det siste, fordi Falcon selv var hvit og fordi Thunder Eagle i flere år hadde levd sammen med de hvite. Det rådet en viss spenning blant indianerne, men de følte seg trygge i en så stor landsby. Speiderne i landsbyen hadde lenge fulgt blåjakkenes bevegelser, og visste at de lette etter dem for å bringe dem tilbake til reservatet i Paha Sapa, Black Hills. Men lakotaene drev ikke med jordbruk, de hadde aldri dyrket jorden. De var jegere og krigere. De likte å ri på prærien, og flytte dit bisonflokkene dro. Mat fra jorden handlet de til seg med stammer som de ikke var i krig mot. Derfor kunne de ikke slå seg ned i reservatet, og bo i hvite menns hus. De ville bli rastløse. Falcon visste allikevel at mange lakotaer hadde slått seg ned i reservatet. En av dem var Mahpiya Luta (Red Cloud). Han var tidligere en av oglalaenes store krigshøvdinger i kampen mot de hvite. Men nå var han blitt gammel og ønsket bare fred. Mahpiya Luta hadde reist til Washington D.C., møtt Presidenten, og sett at det å kjempe mot de hvite var håpløst. Ellers gikk livet i leiren sin vante gang. Jegerne var ute og jaktet, kvinnene tilberedte mat og sydde nye klær, mens barn lekte nede ved elven eller mellom tipiene. Halvvoksne gutter sloss eller holdt skytekonkurranser med pil og bue, forberedte seg på å bli krigere. Falcon stod ved ponniene, vurderte å dra ut på jakt han også, men visste det ikke sikkert ennå. I stedet ble han sittende på inngjerdingen og kikket på de unge halvnakne krigerne. Han skulle gjerne tatt imot dem alle sammen i sin egen tipi. Han kjente sin egen pikk vokse. Plutselig så han Thunder Eagle komme mot seg. Med lange, bestemte skritt kom han gående mot inngjerdingen, fant sin egen brune og hvite hest, hoppet opp på den og vendte blikket sitt mot Falcon. ”Vil du være med?” spurte han. ”Hvor hen?” ønsket Falcon å vite. ”Du skal få se noe du aldri har sett før. Jeg skal få fatt i en ørnefjær.” Falcon hade lenge undret seg over hvordan indianerne fikk fatt i ørnefjærene, for så vidt han visste, skjøt de aldri en ørn. De ble jo sett på som hellige, som Wakan Tankas sendebud. Falcon fant raskt sin egen hest, som han hadde tatt fra den unge soldaten han overfalt i Paha Sapa noen uker tidligere, og med stor fart red de to ut av leiren, og ut på den gresskledte prærien. Thunder Eagle ledet den unge hvite vennen sin til et sted han visste at det fantes ørner. Deretter ba han om hjelp til å grave et hull, som skulle være seks fot langt og tre fot bredt. Jorden ble lagt oppå et stort skinn av fjellsau, og deretter flyttet et stykke unna hullet, og lagt i små jordhauger, som fikk det til å se ut som om det hadde vært jordrotter der. Deretter la Thunder Eagle seg ned i hullet, og Falcon dekket over ham med kvister og gress, samt la steiner rundt hullet for å kamuflere det bedre. Ved Thunder Eagles hode var det en liten åpning, og der la Falcon en død kanin som kameraten hadde fanget tidligere på dagen. Falcon trakk seg deretter tilbake til skogen, og lå lenge og ventet på at noe skulle skje. Solen flyttet seg høyere opp på himmelen, og timene gikk. Falcon lå urørlig bak et tre, men visste at det måtte være verre for kameraten hans. Til slutt oppdaget han en ”wanbli,” en kongeørn, som sirklet over den åpne plassen. Med ett stupte den rett ned i enorm fart mot den døde kaninen på bakken. I det samme ørnen traff bakken, så Falcon at støvet virvlet der nede, gress og kvister beveget seg. Med det samme ble han bekymret over hva som kunne skje med kameraten, og håpet at han var uskadd da ørnen lettet igjen uten noe bytte. Bekymringene ble avløst med et bredt smil da han så Thunder Eagle reise seg triumferende med to halefjær i den ene hånden. Det knirket i en tørr kvist bak Falcon, og han snudde seg raskt rundt. En indianer hadde sneket seg nesten helt innpå ham bakfra, men da Falcon oppdaget ham snudde han og løp mot hestene deres. Den fremmede indianeren kastet seg på Thunder Eagles hest og red triumferende av sted. Thunder Eagle stod igjen nesten måpende, mens Falcon raskt kastet seg opp på sin egen hest, og fulgte etter hestetyven. Thunder Eagle ropte etter ham, men Falcon hørte ikke helt hva han sa. Det var noe om å være forsiktig, og ikke gå i en felle. Thunder Eagle visste at tyven var en crow-indianer, en av lakotaenes bitre fiender. Crow, eller absaroka som de kalte seg selv, og lakotaene hadde ført mange raids mot hverandre. Thunder Eagle visste også at denne tyven sannsynligvis ikke var alene, ikke når lakotaene var så tallrike som nå. Thunder Eagle begynte å løpe den lange veien tilbake til leiren for å samle krigere til å forfølge fienden. Imens forfulgte Falcon hestetyven. Først trodde han at han skulle klare å ta ham igjen, men da han så at de var flere, nærmere ti krigere, valgte han heller å forfølge dem på avstand, og ikke røpe at han var bak. I vest samlet skyene seg faretruende, og vinden begynte å ta seg kraftig opp. Falcon skjønte at det bygget opp til uvær, men samtidig ville han ikke at crow-indianerne skulle få lov til å slippe så lett unna. Han forfulgte dem i en time før regnet kom. Det høljet ned, og han satte opp farten slik at han kom nærmere fienden. Det ville bli vanskeligere for fienden å oppdage ham i dette været. Det ble mørkere, og det begynte å tordne og lyne. Vinden steg stadig i styrke. Heldigvis holdt hesten seg noenlunde rolig. Den hadde ikke blitt skremt. Han håpet ikke at han ville støte på en tornado. For sikkerhets skyld holdt han seg i den lavere delen av terrenget. Plutselig oppdaget han crow-speidere som red oppe på en høyde ikke så langt vekk fra ham. Raskt ledet Falcon hesten sin inn mellom noen trær og gjemte seg. Han skjønte at han ikke kunne være langt fra fiendeleiren. Så snart speiderne hadde forsvunnet lot han hesten være igjen mellom trærne, mens han selv snek seg opp på høyden. Jo, der var leiren. Han telte et tyvetalls tipier, og han oppdaget også hestetyven. Han ble godt mottatt av krigerne der nede, kunne han se. Han så også hvilken tipi tyven gikk inn i. Hva skulle han gjøre? Det ville være håpløst å snike seg inn i leiren. Da ville han bli tatt. Han så også hesteinngjerdingen i utgangen av leiren. Den ble passet på av to speidere. Det hele virket umulig. Det sikreste ville være å snu og ri tilbake til lakotaene. Samtidig tenkte han at det ville være for enkelt å la fienden slippe så lett. Kunne han utnytte det dårlige været? Han hadde hørt en historie om en enslig indianer som hadde kommet vekk fra sine egne stammemedlemmer i tykk tåke, og plutselig hadde han ridd rett inn i fiendens leir. Heldigvis hadde det ikke vært noen utenfor tipiene, og han hadde gått rett inn i høvdingens tipi og kidnappet ham. Med høvdingen som fange foran seg i salen på sin egen hest, hadde ikke fienden noe annet alternativ enn å la ham slippe unna. Den enslige indianeren hadde løslatt høvdingen så snart han visste at fienden ikke lenger kunne innhente ham. Torde han våge noe slikt? Det regnet tungt, og tordenen rullet over himmelen. Han kunne ikke lenger se mange utenfor tipiene. Han krøp forsiktig ned mot elven, vasset over og gjemte seg bak den nærmeste tipien. Han så Thunder Eagles hest stå utenfor tyvens tipi. Han gikk hurtig mot hestetyvens tipi. Så ble han oppdaget av en crow-speider. Her gjaldt det å handle raskt, tenkte han, late som om han var en crow på vei mot sin egen tipi, og fortsatte mot tipien uten å stoppe. I dette været var det vel tvilsomt om speideren så forskjell på en crow og en lakota. Den karakteristiske hårsveisen til crow-indianerne ville i alle tilfelle ha blitt ødelagt av alt regnet. Speideren sa noe til ham, og Falcon var sikker på at nå ville han bli avslørt, men forsøkte allikevel å mumle noe uforståelig tilbake. Det var nå eller aldri, tenkte Falcon, og åpnet luken til hestetyvens tipi, og gikk inn. Speideren vendte om og gikk sin vei. Han pustet lettet. Han hadde spilt rollen sin godt så langt. Men nå oppstod nye problemer. Hestetyven reiste seg brått og kikket på ham. Hurtigere enn fienden rakk å reagere kastet Falcon seg over ham, og la hånden sin over munnen hans slik at han ikke kunne skrike. Crow-indianeren strittet imot, men han holdt ham i et så fast grep at det var umulig å bryte seg løs. I et siste forsøk på å komme seg løs, forsøkte crow-indianeren å gripe fatt i pikken til Falcon, og klemte til. Men Falcon grep også fatt i hans. Crow-indianerens pikk begynte å vokse, og ble stiv, samtidig som han løsnet på grepet på Falcons. Okay, er det slik du vil ha det, tenkte Falcon, og begynte forsiktig å dra i den. Hestetyven stønnet lett, og ble plutselig mer avslappet. Falcon løsnet litt på grepet sitt med den andre hånden, men var fortsatt oppmerksom på om fienden forsøkte med et trick for å komme seg løs. Overraskelsen var derfor stor da han oppdaget at crow-indianeren slett ikke lenger var så interessert i å sloss. Forsiktig lot Falcon hånden sin stryke ham oppover låret, og på rumpeballene, før han stakk en finger inn under lendekledet hans, og inn i det trange hullet. Falcon merket en fornemmelse av at indianeren, som for noen sekunder siden var en bitter fiende, vred seg i kåthet. Overrasket var han også over at han lot ham føre an, og beholde overtaket. Normalt ville en indianer føle seg krenket over at noen utnyttet ham på denne måten. Begge lot de klærne falle. Crow-indianeren oppdaget at Falcon var hvit, og ingen indianer. Plutselig smilte han. Han kunne også noe engelsk, for han spurte gebrokkent ”White man like boys?” Falcon bekreftet, og begge begynte de å ta på hverandre. Crow-indianerne var venner av de hvite, og hadde også mange speidere blant soldatene. ”Me batee!” sa indianeren. ”Batee means boy like boy.” Så måtte ”batee” være crow for homoseksuell. Falcon grep hardt om rumpeballene hans, og trykket kroppen hans mot sin egen. Igjen stønnet indianeren. Crow-indianeren grep fatt i Falcons pikk med den ene hånden. Dro forhuden bakover, senket hodet sitt, fuktet leppene og lot dem gli nedover pikken. Han lekte med tungen, lot leppene gli fram og tilbake. Rolig. Falcon tenkte at dette hadde nok indianeren gjort før. Snart trodde Falcon at han var i ferd med å komme, men den fremmede var oppmerksom, og sluttet å suge. Falcon lot crow-indianeren bestemme, slik at fienden følte seg trygg og ikke ville avsløre ham ennå. Med litt flaks ville indianeren sovne etterpå, og han kunne snike seg ut av leiren igjen. Indianeren grep fast i Falcons spente rævskinker, snudde ham rundt, slik at rævhullet åpenbarte seg. Indianerens tunge boret seg inn i hullet. Den hvite inntrengeren forsøkte å kvele et stønn. Han klarte ikke helt å roe seg ned. Han var midt iblant crow-indianernes fryktede krigere, lakotaenes verste fiender. Falcon var hvit, men allikevel en lakota. Falcon kjente pikken hans trykke mot hullet. Det gjorde litt vondt med det samme, men så gled den lettere inn. Litt i det første støtet, deretter litt til, og til slutt var den helt inne. Den fremmede fortsatte å pule ham, inn og ut i rolige taktfaste støt. Indianerens tunge baller klasket hver gang de slo mot lårene hans. Til tross for at Falcon var forsiktig, kunne han ikke unngå å få ståpikk selv. Hardt bet han tennene sammen for ikke å lage en lyd, mens han begynte å runke seg selv. Indianeren snudde ham rundt, slik at Falcon ble liggende på ryggen på det nakne jordgulvet i tipien, med ansiktet vendt mot sin fiende. Han hadde et vakkert ansikt, men samtidig var Falcon litt skremt av den fryktinngydende krigsmalingen, og tanken på at han kunne drepe ham så snart han hadde fått utløsning. Indianeren støtet i et villere tempo. Pikken gled langt inn, helt til bunns. Det rykket i den muskuløse kroppen, og til sin store forferdelse skrek indianeren, mens spermen sprutet og fylte hullet hans i tre støt. Deretter trakk han den ut, og fortsatte å sprute over Falcons pikk, mage og bryst. Det ble for mye for Falcon. Redd for at noen kunne ha hørt skriket, men samtidig så kåt av å se sin fiende sprute, kunne han ikke lenger holde tilbake sin egen sæd. I en krampeaktig bevegelse kom den første ladningen, fløy over skulderen hans, og landet på jordgulvet. Den neste landet på magen. Det fortsatte å komme i støt etter støt. Til slutt var pikken hans tom. Crow-indianeren grep om pikken hans og klemte den siste væsken ut av den. Så la han seg oppå ham, utmattet. * * * * * Crow-indianeren hadde sovnet. Lydløst og forsiktig skjøv Falcon ham av seg, og smøg seg mot åpningen av tipien, og oppdaget at det var i ferd med å lysne. Han hadde ingen tid å miste. Han tok sine egne klær og la dem i en av crow-indianerens parfleche, en slags skulderveske, hang den over skulderen, og iførte seg i stedet crow-indianerens klær. På denne måten håpet han at det ville ta lengre tid å oppdage at han ikke var en av dem. Han tok også med seg et teppe, som han slengte over skulderen sin. De første indianerne i fiendeleiren hadde så vidt våknet, og steg ut av tipiene. Falcon var nervøs, men måtte ikke la det synes. Han gikk mot Thunder Eagles hest, og var glad for at den kjente ham igjen. En annen hest ville sannsynligvis ha bydd på problemer, og krigerne ville ha vært over ham med én gang. Han ledet den mot inngjerdingen, hvor de andre hestene befant seg. En crow-speider sa noe til ham, men Falcon tok en sjanse igjen og mumlet noe uforståelig tilbake. Da han var kommet nær nok, oppdaget han at Falcon slett ikke var en crow, og begynte å rope. Med knyttneven ga Falcon ham et riktig slag over tinningen, slik at speideren et øyeblikk mistet bevisstheten. Idet Falcon åpnet inngjerdingen for å slippe ut de andre hestene, var de andre krigerne i ferd med å komme løpende etter ham. Falcon kastet seg opp på Thunder Eagles hest, og ved hjelp av teppet han hadde tatt fra tipien, jaget han også de andre hestene ut av innhegningen. Det var et øyeblikk full forvirring i leiren. Fiendens krigere forsøkte å finne sine egne hester, hvilket ga Falcon tid til å skaffe seg et lite forsprang. Til Falcons store begeistring fulgte fire-fem av fiendens rytterløse hester etter ham, og til tross for at crow-krigerne etter hvert fulgte etter ham, forstod han at han hadde gjort en stor dåd, som krigerne i miniconjou-leiren ville snakke om i lange tider. Han hadde gjennomført et raid som de fleste krigere bare kunne drømme om. Da han passerte stedet hvor han hadde forlatt sin egen hest, kalte han på den, og den kom løpende etter ham. Han så at ti-tolv crow-krigere fulgte etter ham, og red så fort som hestene kunne klare. Han visste at han red en god hest, for fienden kom aldri nærmere. De stjålne hestene hadde heller ingen problemer med å følge ham, da de ikke hadde noen ryttere å bære på. Etter en god stund oppdaget han at fienden plutselig stanset, og vendte om. Noe overrasket sakket Falcon på farten, og kikket mot solen foran ham. Den brant ham i øynene, men etter hvert oppdaget han raden med krigere foran seg. Det var Thunder Eagle som hadde samlet noen krigere for å hjelpe ham. Falcon var takknemlig, og han kunne lettet gi Thunder Eagle hesten hans tilbake. Falcon ble mottatt som en helt da de red inn i leiren noen timer senere.