Gay Erotic Stories

9. kapittel Thunder Eagle kikket sin venn inn i øynene. Ingen av dem kunne sove den natten. ”Jeg vet du ikke ønsker krig, og du bør dra tilbake til den hvite manns verden og lete etter din bror. Hva du opplevde ved Greasy Grass er bare begynnelsen. Den virkelige bølgen av hvite menn som trenger seg inn på vårt land har du ennå ikke sett! Vårt blod vil flomme over prærien, gi næring til jorden. Vi kan ikke stanse flommen av hvite menn. Derfor må noen av oss være venner med de hvite. Mahpiya Luta, høvding Red Cloud, er venn med de hvite. Du må også være venn med de hvite. Du forstår vårt liv. Kanskje kan du lære de andre. Inntil den dagen da alle kan leve i fred side om side må noen kjempe, noen må dø og noen må leve. Vi kan ikke kjempe en kamp forgjeves.” Falcon kjente en tåre renne nedover det ene kinnet. Han ønsket ikke sin venn død. Thunder Eagle fortsatte: ”Vær ikke redd, min venn. Jeg har ikke tenkt å dø ennå. Vi skal møtes igjen. Jeg drømte det i min visjon under soldansen. Du må finne din bror.” Falcon nikket samtykkende. Men han visste ikke hvor han skulle begynne å lete. Det var som om Thunder Eagle kunne lese tankene hans, da han fortsatte: ”Dra mot sør, helt til du kommer til pawnee’enes land. Følg din egen visjon…” * * * * * Da det grydde av dag, var alle oppe for å ta farvel med Falcon. Falcon ga bort alle hestene han hadde tatt fra crow-indianerne, til Thunder Eagle, Red Feather, Beaver Boy og Runs-Four-Times. Tilbake fikk han en pipe-tomahawk fra Thunder Eagle, en brystplate laget av bisonbein og glassperler fra Beaver Boy, en kniv og en revolver fra Red Feather, og fra Runs-Four-Times, som var veldig overrasket over at Falcon betraktet ham som en venn, da de egentlig burde ha vært uvenner, fikk han et teppe av bisonskinn, slik at han ikke skulle fryse under letingen av sin bror. Runs-Four-Times tilbød seg også å følge Falcon et stykke på veien. Falcon takket ja. Det finnes ikke noe ord for ”farvel” på lakota, derfor vendte Falcon og Runs-Four-Times om og red ut av leiren tidlig på morgenen. Det var nok en tåre i øyekroken til flere av Falcons venner denne morgenen. Snart kunne ingen lenger se de to som red ut av leiren. * * * * * Etter hvert som de red sørover ble Big Horn-fjellene kun en mørk skygge i bakgrunnen. Foran åpnet prærien seg. Et endeløst landskap uten trær, men allikevel var det godt land. Det var dekket av friskt grønt gress, gress som bison levde av. De to lakotaene red forbi endeløse flokker av bison. En dal var nesten helt sort av bison. Mat og redskaper for indianerne for all framtid, hadde det ikke vært for de hvite som slaktet bison ned for fote, for å drive vekk indianerne. Falcon trakk inn den friske luften. Lyttet til fuglene, til gresshoppene. I det fjerne så han en stor ørn sirkle rundt et bytte. ”Dette er paradiset,” tenkte han. Hvordan kunne han forlate dette. Han hadde en drøm om at hans bror ville følge med ham hjem. Men hvor var ”hjem?” Hos de hvite, hos sin mor og søster? Hos lakotaene? Hva om Thomas ikke ville forlate pawnee’ene? Mange tanker fløy gjennom hodet hans. Allerede savnet han sin frihet blant lakotaene. Solen stod høyt oppe på himmelen, da de to stoppet for å spise for første gang den dagen. Øynene deres møttes. Alt fiendskap fra tidligere var for lengst glemt. ”Kola” var lakotaenes ord for ”venn.” Men ”kola” var mer enn en venn. En hvit tok veldig lett på ordet. Alle som gikk i samme klasse på skolen var venner, alle som lekte med hverandre var venner, alle som var i slekt, alle som ikke slåss var venner. Blant lakotaene var det noe mer å ha en venn. Et virkelig vennskap var å bli ett med sin venn, som lovet hverandre støtte i alt, som delte alt, det siste stykke brød, smerte og glede, som ville gi sitt eget liv for å redde den andre. Da øynene til Falcon og Runs-Four-Times møttes, visste de begge at de var ”kola.” Det fantes en seremoni for at to personer kunne bli ”kola.” Den gikk ut på at de to ble dekket av en bisonkappe og bundet sammen av en lakota prest. Runs-Four-Times bandt kroppen sin sammen med Falcons, og dekket til med bisonteppet som han samme morgen hadde gitt sin nye venn. En prests velsignelse fikk vente til en annen gang. Falcon la hendene sine rundt Runs-Four-Times, og holdt kroppen sin mot hans. Begge kjente at den andre hadde ståpikk, men lenge stod de bare og holdt om hverandre. Så begynte Runs-Four-Times å gni kroppen sin mot Falcons, kjente pikkene mot hverandre. Han holdt ham hardere, trykket ham hardere mot seg selv. Ingen ord var nødvendige. Begge visste at de ønsket å ha sex sammen. De løsnet på tauene. Som alltid, for ikke å fornærme en indianer, lot Falcon sin venn lede. Som vanlig måtte Falcon være den passive. Trodde han. Derfor var overraskelsen stor da Runs-Four-Times snudde ræva mot ham, og lot ham få stikke en finger inn i hullet. Ville at han skulle pule ham. Runs-Four-Times måtte tydeligvis ha dårlig samvittighet fra forrige gang, og lot den hvite lakotaen få gjøre gjengjeld, slik at de begge ville være likesinnede. To ”kola,” to lakotakrigere, ingen bedre eller dårligere enn den andre. Falcon gjorde som sin venn ønsket, stakk en langfinger opp i rævhullet, først helt inn, deretter rolig ut igjen. Så inn igjen. Runs-Four-Times nøt det. Han hadde nok opplevd det samme med Beaver Boy, men det var det ingen andre som visste. Beaver Boy og Runs-Four-Times var også ”kola.” Runs-Four-Times likte å bli pult. Fingeren fortsatte inn og ut av hullet hans. Han pustet tungt av opphisselse, i takt med fingerens bevegelser. Falcons røde venn snudde seg rundt. Stilte seg på kne ved Falcons pikk. Kikket opp på ham. ”Piss på meg,” hvisket han. Falcon nølte. Runs-Four-Times gjentok. ”Piss på meg. Jeg elsker det.” Falcon gjorde som han ble bedt om, og pisset ham i ansiktet. Runs-Four-Times knep igjen øynene, lot den gulaktige væsken strømme nedover ansiktet, stakk tungen ut for å smake på den. Så åpnet han munnen, lot leppene omfavne pikkhodet, og svelget væsken. Runs-Four-Times elsket virkelig å bli pisset på. Falcon grep om hodet hans, og forsiktig begynte han å pule munnen hans. Lakotakrigeren strammet leppene rundt pikken, og begynte å suge og slikke. Med kraftige fingre tok han rundt begge lårene til Falcon, presset dem hardt mot seg, og Falcon bare ventet på at vennen skulle legge seg over ham og ta ham helt. Men det var ikke det Runs-Four-Times ville. Det virket etter hvert tydelig som om, til Falcons store overraskelse, at det var lakotaen som ville ha pikk i rævhullet. Det var ikke Falcon som skulle ta imot. Den eneste gangen det hadde skjedd mellom ham og en lakota, var for noen dager siden, da han hadde hatt sex med heyokaen Beaver Boy og winkten Red Feather. En vanlig lakotakriger ville da aldri la seg bli tatt bakfra. Men som nevnt, Runs-Four-Times holdt på en hemmelighet. Det var ingen som visste at han hadde blitt pult i ræva av Beaver Boy mange ganger. Runs-Four-Times la seg ned på magen i det myke, friske gresset, og løftet opp rumpa, slik at Falcon fikk et godt innsyn i hullet. Med ett kjente den unge krigeren noe varmt og mykt som rørte hullet hans. Hans hvite venn slikket ham. Indianeren forsøkte å åpne hullet helt for ham, og han kjente den våte, varme tungen presse seg inn, og han syntes det var vidunderlig. Han stønnet av opphisselse. Så la Falcon seg over ham. Han kjente pusten fra ham mot nakken, kjente deretter leppene som kysset ham. Tennene som småbet ham i ørene. Til slutt kom det harde, som den unge miniconjou-lakotaen hadde lengtet etter. Først presset det forsiktig mot hullet hans. Det gjorde litt vondt med det samme, men så gled det hele inn i ham, og han kunne slappe litt av igjen, og nyte det hele. Falcon holdt godt tak om det brede brystet til kameraten og gned fingrene kjærlig mot brystvortene hans. Han klamret seg til den kraftige mannfolkryggen og var langt inne i Runs-Four-Times, red ham med raske bevegelser og ble som vill i rittet sitt. Rumpa under ham besvarte de pågående støtene, beveget seg så duvende deilig under ham. Begge stønnet i en het brunst, klarte ikke lenger å forme sine følelser i ord. Som en hjort i parringstiden pulte Falcon sin ”kola.” Begge nøt de det. Hele tilværelsen dirret for dem før det store øyeblikket. Falcon nådde toppen av mannlig vellyst og kjente alle demningene i seg briste, hev seg over Runs-Four-Times i et siste fremstøt, humpet kraftig på ham, og skjøt sæden i sterke spasmer, dypt inne i den stramme ræva under ham. Utmattet etter rittet la han seg på ryggen, sanset hvordan Runs-Four-Times kravlet over ham, satte seg på huk over brystet hans, med ett kne på hver side av ham. Runs-Four-Times satte seg bakover og støttet seg med hendene, en på hver side av Falcons lår. Deretter skjøt han underlivet fram, og lot den stive pikken sin peke opp mot Falcons ansikt, og fristet ham. Falcon løftet hodet, gapte og tok den skjønne pikken i munnen sin. Lakotaen bøyde seg framover igjen, gned det hårete skrittet sitt mot kameratens ansikt under ham, kjente pikken gli inn og kunne ikke la være å pule for bare kåthet. Han kjente hvordan Falcon sugde og spiste av hans manndom. Runs-Four-Times kunne ikke tenke klart lenger. Mens han pulte og gynget, kjente han plutselig en fast finger inn i ræva si. Det var så godt at han skjøt pikken enda lenger inn i Falcons munn, kjente at pikken var nede i halsen hans. Falcon følte at han holdt på å kveles, men elsket det hårete skrittet mot ansiktet sitt, lukten av pikken, pikkens bevegelser og de tunge ballene som slo mot haken. Så gikk det for Runs-Four-Times, i hete rykk, så strømmet det fra ham som en foss, skylte ned i Falcons gap, en flom av sperm. Utmattet ble de liggende ved siden av hverandre, gispet for å få pusten tilbake. De ble liggende en lang stund nakne i gresset, og kikket opp på den blå himmelen. Så på skyene som beveget seg, og fuglene som fløy. Falcon gledet seg over at Runs-Four-Times nå var blitt hans ”kola.” Han ønsket ikke å reise fra ham, men han hadde gjort et valg. Hans bror betydde like mye. Runs-Four-Times fulgte sin nye venn helt til grensen, der hvor lakotaenes jaktmarker sluttet, helt til de kunne se Fort Laramie. Øynene deres møttes i et langt og sørgmodig blikk, før de etter noen minutter uten å si noe, snudde hestene og red i hver sin retning. Runs-Four-Times nordover tilbake til Big Horn-fjellene, Falcon sørover mot pawnee-land, til et område som de hvite kalte Oklahoma, som betydde ”Røde Menn” på choctaw-språket. Et område som de hvite hadde avsatt til indianerne, for at de skulle få bo et sted i fred. Deretter hadde nybyggerne begynt å slå seg ned, også der. Et område som for enhver lakota var fiendeland. Alle lakotaenes fiender bodde der, de hvite, pawnee’ene, kiowaene… Et sted der han håpet han skulle finne sin bror, som han ikke hadde sett på seks år. Han håpet at Thomas fremdeles var i live. Han håpet at Thomas fremdeles husket ham. Uforstyrret red han videre, uten å la seg påvirke av omgivelsene, av fuglene eller dyrene, eller av de unge barna som løp pg lekte utenfor fortet, bare noen hundre meter bortenfor. Han lot seg ikke påvirke av soldaten som hadde sett ham, en ensom sioux-kriger. Soldaten som ropte til de andre soldatene. De lot ham i fred. Nyhetene om Custers fall ved Little Big Horn hadde nok ikke nådd Fort Laramie ennå. Han visste at hans mor var på fortet, samt hans forhatte stefar. Han lengtet ikke etter å se ham. Minnene var ikke de aller beste mellom dem. Han savnet sin søster Samantha, men først ville han finne Thomas, og fortsatte i sakte trav mot sør. Solen var i ferd med å gå ned i vest... * * * * * Vinteren 1877, nær Black Bear Creek (i dag Pawnee, Oklahoma) Et skudd flerret gjennom stillheten i ødemarken. Snøen falt tungt ned på bakken. Lange istapper falt ned fra trærne og boret seg ned i jorden. Verden var et fossefall av is og snø. Den sytten år gamle gutten vasset gjennom snøen, som nådde ham opp til knærne. Han var kledd i hjorteskinnsbukser og hadde en ulveskinnsjakke på. En ørnefjær hang i det mørke, nesten sorte, håret hans. Han lette etter noe rundt treet han hadde skutt mot. Fant ingenting. Han bannet. Han hadde bommet igjen. Ikke engang en hare kunne han treffe. Plutselig hørte han noe røre seg bak ham. Han kastet seg rundt, tok et nytt ladegrep, og siktet med geværet. Da hørte han en stemme si ”Hei, ikke skyt!” Det var Little Beaver, hans beste venn. ”Hei, min venn,” svarte den unge jegeren på pawnee-språket. Hans navn var Wounded Dog. Blant de hvite, hvor han ble født, gikk han under navnet Thomas Falcon. De to unge krigerne var fattigslig kledd. Pawnee’ene bodde i et reservat som Lachikuts (= Store Kniver), amerikanerne, hadde plassert dem i. Pawnee’ene levde ikke lenger på tradisjonelt vis, og det å kunne få lov til å jakte selv hadde blitt et privilegium. De måtte spørre om lov til å gå ut på jakt for å skaffe mat og klær. Det var den amerikanske regjeringen som skulle gi dem mat, men det var ikke alltid at det ble nok. Sykdommer hadde herjet blant pawnee’ene. Mange hadde dødd. Wounded Dog var heldigere enn de andre. Han hadde fått lov til å beholde geværet sitt, og hadde muligheten til å gå på jakt. Pawnee’ene hadde tatt ham fra familien og gården. Men nå hadde han lært seg indianernes levesett, og så fra deres side hvor urettferdig livet kunne være. Han nærmest hatet de hvite for hva de hadde gjort, og fremdeles gjorde, mot indianerne, som var de virkelige amerikanerne. Han tenkte ofte på sine foreldre, sin bror og søster. Visste ikke hvor de var, heller ikke om de var i live, men han savnet dem noen ganger. Men å leve de hvites levevei var utenkelig. Wounded Dog var tett bundet til naturen, og lengtet etter friheten som de hvite hadde tatt fra ham. Little Beaver smilte til sin venn. ”Du bommet igjen?” Han forsøkte å få sin venn til å smile. Wounded Dog kunne bare bekrefte. Men han smilte ikke. ”Jeg tenker hele tiden på den drømmen som jeg hadde. Jeg vet ikke hva den betyr.” ”Den med falken som kom fra nord, og som sirklet over deg?” spurte Little Beaver. ”Ja,” svarte Wounded Dog. ”Kanskje det er et tegn på noe som skal skje,” foreslo Little Beaver. ”Ja, kanskje. Men hva? Jeg vet heller ikke om det er et godt eller dårlig tegn.” ”Glem drømmen nå. Kom heller hjem til min tipi, så spiser vi. Jeg har fanget en hjortekalv. Den ligger i snøen nede ved elven.” Øynene til de to møttes, og Wounded Dog smilte. Begge visste de at den andre hadde ståpikk og var kåt. De tok med seg hjorten, og dro tilbake til leiren. For en stund var drømmen glemt. * * * * * På en høyde satt en ensom lakotakriger, og speidet utover pawneelandsbyen. Endelig hadde han nådd sitt mål. I flere måneder hadde han lett, forsøkt å unngå hvite nybyggere og fiendtlige indianere. Til slutt hadde han truffet på en gruppe sør-cheyenner, som han visste var hans venner. Denne gruppen cheyenner bodde i et reservat i Oklahoma, og visste hvor pawnee’ene bodde. De hadde til og med sluttet fred med sine tidligere fiender. Alt dette gledet lakotakrigeren. Den utmattede krigeren fik tilbud om å bo hos cheyennene til våren kom, og han bodde der et par-tre måneder, men han innså at det å leve på et reservat i fattigdom ikke var noe for ham. Dessuten hadde han allerede ventet lenge nok. Han var på leting etter sin bror. Den unge lakotakrigeren var en hvit. Hans navn var Falcon (= falk), og hadde kommet fra nord.