Gay Erotic Stories

6. kapittel Den runde svettehytta var ikke større enn sju-åtte fot i diameter, og fire fot høy i sentrum i hytta. Den var satt sammen av seksten friske piletrær, bøyd over i en bue og bundet med remmer av dyrehud for å danne en domlignende struktur. Åpningen var vendt mot vest, mot solnedgangen, slik skikken var. Jorda i midten av hytta var gravd ut, for å danne et hull på rundt to fot i diameter, og to fot dyp, hvor de gloheite steinene ville bli plassert under seremonien. Hytta var dekket av bison og andre dyrehuder så tett at ikke noe lys skulle slippe inn når døra ble lukket. Det var tre personer i hytta, Falcon, Thunder Eagle og stammens ”wicasa wakan” – hellige mann. Mange hvite kalte en hellig mann medisinmann, hvilket ikke var riktig. Mer riktig ville det være å kalle ham en prest, og måtte ikke sammenlignes med en ”pejuta wicasa,” en medisinmann som var flink til å kurere syke med urter. Allikevel valgte de hvite å kalle indianernes prester for medisinmenn. Først inn i hytta hadde vært presten, som fulgte solens retning rundt i den og satte seg ned på motsatt side med ansiktet vendt mot åpningen. Han hadde med seg ”cannunpa wakan,” den hellige pipa, og ”cansasa,” tobakk. Inne i hytta tente presten på duftende gress, gned røyken over kroppen sin, og på den hellige pipa. Deretter fylte han pipa, fortsatte å gå i solens retning, og ut av hytta igjen. De tre fjernet alle klærne, og entret hytta igjen, presten først, deretter Falcon, og til slutt Thunder Eagle. Igjen fulgte de solens retning. Presten ba om de opphetede steinene, som ble plassert i bunnen av hullet i midten av en ildvokter som stod utenfor hytta. Først fire steiner, som skulle representere de fire himmelretningene, deretter to som representerte senit (høydepunkt) og nadir (lavpunkt), til slutt en stein som representerte Wanbli Gleska, den Flekkete Ørnen – Wakan Tankas sendebud. Presten sa en bønn over de sju steinene, deretter ble de resterende steinene, mer enn tyve av dem, lagt på plass i hullet. Deretter ba han om vann og en øse, og sa til ildvokteren: ”Yuhpa yo!” – Lukk den! Hvoretter hytta ble lukket slik at det ble fullstendig mørkt inni den. Presten helte vann over steinene fire ganger, og sa en bønn til hver av himmelretningene. Falcon mistet pusten av heten som møtte ham, og trodde et øyeblikk at det snart ikke fantes luft å puste i. Han svettet, og følte seg som om han ble kokt i ei gryte. Men presten holdt ut, og Thunder Eagle hadde også vært gjennom ”inikagapi,” svetteseremonien, før, så Falcon torde ikke si noe om at han ikke holdt ut varmen. Det fikk heller stå til. Dette var forberedelsen til ”hanbleceya,” visjonsritualet, og han skulle rengjøres mentalt og åndelig. ”Oh, hellige steiner, vi mottar din hvite pust, dampen. Det er livets pust. La denne unge gutten inhalere den. Gjør ham sterk,” sa presten. Hver gang presten helte vann på steinene, og varmen ble mer uutholdelig, ropte Thunder Eagle ”Ho! Tunkasila!” og hver gang avsluttet en bønn, ropte han ”Hau!” Falcon sluttet seg til ham. Han kunne ikke se kameraten der inne i mørket. Til tross for heten, begynte han å tenke på sist de hadde elsket sammen. Det var for noen dager siden, etter at Thunder Eagle hadde vært med på et raid mot noen hvite gullgravere i Paha Sapa. Han var fullt klar over at de begge satt nakne i hytta. Svetteseremonien fortsatte. I løpet av seremonien ble døra åpnet fire ganger, for å slippe luft inn. Hver gang fikk de tre lov til å drikke og tømme vann over hodet. Deretter ble døra lukket igjen, vann igjen helt over steinene, bønnene og sangene gjentatt. Tredje gangen døra ble åpnet, ble pipa brakt inn i hytta og røkt. Den fjerde gangen gikk de alle tre ut av hytta. Seremonien var over. Da Falcon var kommet ut, og han igjen hadde vendt seg til det skarpe sollyset, kunne han vanskelig unngå å kikke på Thunder Eagles pikk. Thunder Eagles blikk møtte hans, og visste hva han tenkte, men så vel Falcon som Thunder Eagle visste at indianere måtte avstå fra seksuelle handlinger de siste fire dagene før visjonsritualet, eller andre religiøse seremonier. Falcon kledde på seg, og han måtte gjøre seg klar til å faste de neste fire dagene. Han hadde trent de siste dagene ved å spise lette måltider, og alt han spiste nå, før presten skulle følge ham til det hellige stedet, var litt frukt og bær, som han hadde funnet i skogen. ”Hanbleceya” er et ritual som gjennomføres av kun én person, men må bli ledet av en ”wicasa wakan.” Hensikten med visjonsritualet er å søke en visjon for å oppnå styrke eller for å finne svar på vanskelige spørsmål om framtiden. Falcon hadde mange ubesvarte spørsmål. Skulle han leve blant lakotaene og kjempe mot de hvite i krig, var lakotaenes religion og levevei den sanne for ham, eller var den hvites levemåte den rette? Ville han finne den rette personen å leve med blant lakotaene eller blant de hvite? Thunder Eagle var hans beste venn og elsker, men han trodde nok at han på sikt ville finne seg en kvinne og få barn. Hva med ham selv, var han ”winkte” og burde finne seg en mann? Skulle han da kle seg i kvinneklær og lage mat og klær? Eller ville han en dag bli en kriger, og selv finne seg en kvinne? Eller kanskje han ville reise tilbake til de hvites verden? Han hadde vokst opp blant de hvite, men han likte ikke måten de hvite behandlet de røde. Uansett valg ville han ende midt i stridighetene mellom de to. Og hva med hans bror, Thomas? Var han fremdeles i live? I tilfelle, bodde han hos pawnee’ene? Og søsterne, Samantha? Han savnet henne, og han husket ennå at han lovte å hente henne, men til hva? Til en krig mot de hvite? Han visste ikke om visjonsritualet ville gi ham alle svarene, men det virket som om lakotavennene hans hadde funnet svar på sine problemer gjennom ritualet, og han ville derfor gi det en sjanse. Falcon hadde gitt den hellige pipa til presten for å lede ham i ritualet. Thunder Eagle hadde fulgt han i svetteseremonien, da Falcon ikke hadde slektninger blant lakotaene. Falcon og presten hadde røkt pipa seg imellom, og Falcon hadde lagt fram sine ubesvarte spørsmål, og til slutt hadde presten bestemt at den hvite indianeren skulle søke sine visjoner i fire dager etter at de først hadde gjennomgått svetteseremonien. Presten ba Falcon om å sette seg på hesteryggen, og deretter red de to ut av leiren. De red i nærmere én time, og mens de red forklarte presten hvordan Falcon skulle oppføre seg under ritualet. Da de nådde en såkalt hellig fjelltopp, ba han Falcon om å ta av seg alle klærne unntatt lendekledet. Presten begynte å grave et hull i jorda, stort nok for Falcon å sitte i. Deretter ble det dekket med busker, og det ble laget et åpning sto nok for ham til å krype inn i. Piletrær ble hugget og satt i hjørnene av hver av de fire himmelretningene, og deretter bundet sammen av strenger av tobakk, som Thunder Eagle hadde bundet sammen. Piletrærne ble deretter dekorert av fargede tøyfiller, hvorav hver farge symboliserte de forskjellige himmelretningene. Rødt for øst, gult for sør, svart for vest, og hvit for nord. Deretter ble Falcon bedt om å ta av seg moccasinene som et tegn på ydmykhet. Han ble bedt om å sitte i hullet, men hver dag kunne han gå opp av hullet til hver av de fire piletrærne for å be bønner. Presten fortalte ham videre at han måtte holde den hellige pipa hele tiden. Så lenge han holdt den kunne ingen eller ingenting skade ham, selv om han fikk uventede besøk av noen som ønsket å teste styrken eller motet hans. I fire dager kunne han ikke ta til seg føde eller drikke. Han kune heller ikke forlate stedet han satt, kunne ikke bevege seg utenfor de fire piletrærne. Falcon visste at dette ville bli en hard prøvelse for ham, som hadde vokst opp under helt andre tradisjoner og levevilkår. Men han hadde bestemt seg for at dette skulle han klare. Hvis han ikke kunne gjennomføre et ritual som alle de andre lakotaene hadde vært igjennom, eller kom til å gå igjennom minst én gang i livet, kunne han i alle fall ikke kunne regne seg selv som en lakota. Han ville gjøre dette for å få svar på sine spørsmål, men også for sin egen stolthet, for sin beste venn Thunder Eagle, og ikke minst vise sine to uvenner i leiren, Beaver Boy og Runs-Four-Times, at han er en kriger, og ikke en feig ”winkte.” Presten forlot ham. Han følte seg med ett ensom der oppe på bakketoppen, der han satt i hullet med armene foldet rundt knærne, og kikket på den lille sorte prikken langt nede i dalen, av den gamle presten som red tilbake til leiren. Til slutt forsvant prikken mellom furutrærne nederst i dalen. Nå var Falcon overlatt til seg selv, naken. Presten hadde lagt igjen en bisonkappe i tilfelle det ble kaldt. Han følte ikke noe behov for å bruke den, da det var sommer, og for øyeblikket stod solen høyt oppe på himmelen og skinte rett på ham. Kanskje ville det bli kjøligere til natten. Mens Falcon satt i hullet, tenkte han på sine to ”fiender” i leiren, på hvordan han skulle hevne nedverdigelsen han hadde blitt utsatt for flere måneder i forveien. Etter dette ritualet ville han være en fullverdig kriger på samme måte som Beaver Boy or Runs-Four-Times. Han måtte finne en mulighet til å revansjere seg. Hadde han levd blant de hvite ville han mer enn gjerne ha tatt i mot mer pikk av de to, men blant lakotaene ville han måtte velge levevei. Ikke at det var noe galt å være homofil blant lakotaene, tvert imot, de ble sett på som hellige. Problemet var at han måtte leve som en kvinne, og gjøre kvinners arbeid i leiren. Det var dette Falcon hadde liten lyst til å gjøre. Han ønsket å bli jeger og kriger. Derfor var det hans mening i å ikke røpe noe om sin legning, og derfor var han tvunget til å hate de to unge krigerne. Resten av dagen gikk uten at noe hendte. Natten falt på, og den lille indianeren ble innhyllet av et mørkt teppe. Det var som om han ble stengt ute av verdenen. Aldri hadde han følt seg så alene. Han ble litt redd. Lydene kom til ham gjennom mørket, gråten fra vinden, hviskingen fra trærne, lydene fra naturen, ulvene langt borte, coyotene, tutingen fra en ugle. Til slutt sovnet han allikevel. Om morgenen den andre dagen stod han opp, med pipa fremdeles i hendene, gikk bort til pålene som viste hver av himmelretningene, og ba en bønn til ”anpo wicahpi,” Morgenstjernen, slik som presten hadde lært ham. Han skulle deretter lytte til fuglene og dyrene, for de skulle bringe ham meldinger. Deretter ba han til Vindenes Ånder, til Skyene og Tordenen, og røkte den hellige pipa for disse. Han satt lenge og mediterte. Så reiste han seg og ba og sang til ære til Jordens Ånder, for at de skulle komme til ham og snakke med ham. Lite hendte den andre dagen. Falcon lyttet, men ingenting hendte. Derimot tenkte han på de peneste guttene i leiren hele dagen. Han så dem alle for seg uten klær. Den tredje dagen om morgenen ba han igjen til Morgenstjernen. Han studerte himmelen, og kikket på en ørn som fløy høyt der oppe. Sulten knuget ham i hele kroppen, men tørsten var kanskje det verste. Ikke en dråpe vann hadde han smakt på over to dager. Solen stekte over ham, der han satt på høydetoppen. Langt borte kunne han se en støvsky. Var det indianer? Var det soldater? Eller var det bare noe han innbilte seg? Det hadde blitt lite med søvn, og han begynte å få problemer med å skjelne mellom syner og virkelighet. Det ble verre og verre utover den tredje dagen. Utpå ettermiddagen visste han ikke lenger om han drømte eller om han var våken. Han så Beaver Boy og Runs-Four-Times komme ridende mot seg. De holdt fram en hvit manns feltflaske med vann, og spurte om han ville ha. Først takket Falcon ja, men husket at han ikke hadde lov til å drikke på fire dager, og tok ikke imot. De to stammemedlemmene tilbød ham ferskt bisonkjøtt, men Falcon var sta og nektet å ta imot. De to unge krigerne tok deretter av seg klærne og danset nakne foran ham, holdt pikkene sine i hånden, og onanerte foran ham. Aller helst ville Falcon gå opp av hullet til dem, og suge på pikkene deres, men var fast bestemt på at ingenting skulle forringe ritualet han hadde bestemt seg for å gjennomføre. Beaver Boy nærmet seg, og onanerte så tett foran ham, at det var helt umulig for Falcon å se forbi ham. Falcon kunne studere hver eneste blodåre som svulmet på den stive pikken, og han blunket ikke en gang med øynene. Han ville stikke fram tungen og slikke på pikkhodet, men mangelen på vann hadde gjort munnen hans så tørr at han nesten ikke klarte å åpne den. Mer enn noen gang før hadde han ønsket at Beaver Boy kunne pisse i ansiktet på ham. Runs-Four-Times kom også nærmere, med pikken like stiv. De stod begge foran ham og onanerte, sakt og lenge, lot Falcon få et glimt av hver eneste håndbevegelse, se den lille fuktige dråpen komme fram i åpningen av pikken. Akkurat i dette øyeblikket var det kun viljen til å gjennomføre visjonsritualet som holdt Falcon tilbake. Han ville ellers ha vært villig til å ofre mye for å slikke i seg den lille dråpen. De to foran ham stønnet lett, og håpet den hvite gutten snart ville gi opp viljen, og heller begynne å suge på pikkene deres. Men Falcon visste at han hadde blitt nedverdiget av de to før, og det skulle ikke skje igjen. I stedet skulle det være ham som igjen skulle vise at han var en bedre og sterkere kriger enn de to. Beaver Boy trakk seg sammen i små krampetrekninger idet han var i ferd med å nå klimaks, og sprutet sæden sin over ansiktet til Falcon. Falcon blunket ikke en gang, og heller ikke da Runs-Four-Times gjorde det samme. De to lakotakrigerne ergret seg over Falcons stahet, og spyttet på ham idet de igjen kledde på seg. Falcon holdt den hellige pipa opp mot dem, mens sæden rant nedover ansiktet hans. Beaver Boy grep buen sin og et par piler, og skjøt dem mot den hvite krigeren som satt i hullet. Det var ikke ment for å drepe ham, men for å teste hans mot. Men med pipa foran seg og med blikket fast mot Beaver Boys øyne, satt Falcon ubevegelig i hullet. Begge pilene strøk nesten hodet hans, men bommet. Deretter snudde de to indianerne, kastet seg på hestene og red vekk. Falcon visste at han hadde seiret over de to nok en gang, men tenkte samtidig på at hevnens time en dag ville komme. Det var da han hadde oppdaget at han hadde dagdrømt. Beaver Boy og Runs-Four-Times hadde aldri vært i nærheten av ham. Det var ingen sæd i ansiktet hans, og det stod heller ingen piler fast i bakken bak ham. Han merket at han stadig større problemer med å skille mellom fantasi og virkelighet. Et øyeblikk trodde han at han også så Thunder Eagle foran seg. Det begynte å mørkne. Etter hvert ble det helt mørkt. Falcon visste ikke lenger hvor lenge han hadde sittet. Var det to netter, eller var det den tredje? Han trodde og håpet at kanskje var dette den siste natten. Søvnen var i ferd med å overvinne ham, og han trakk bisonhuden rundt seg. Månen var i ferd med å stige opp på himmelen, og han begynte å skimte stjernene.. Var det ikke to stjerner som lyste sterkere enn alle de andre. Jo, det måtte det være. De lyste kraftigere og kraftigere. De nesten blendet ham. Falcon begynte med ett å føle seg svimmel. Det var som om han plutselig begynte å sveve. Han kikket ned på kroppen sin, og oppdaget at han hadde fått fjær. Han hadde fått vinger. Han slo ut med vingene og begynte å stige opp mot himmelen. Lyset fra de to stjernene var så sterkt at det ble like lyst som dagen. Han fløy over fjellene, og kom til en elv hvor det var samlet mer enn tusen tipier. De to stjernene ledet ham mellom fjellene, opp mot en høyde, hvor han så døde soldater overalt. Deretter fløy han sørover til han kom til en annen indianerlandsby. En landsby av jordhytter. Den ene av stjernene fløy inn i en av jordhyttene, mens den andre ledet ham nordover igjen, til han kom til et fort. Der så han hvite soldater, og indianere som led og ble undertrykt av de hvite. Han så mange lakotaer som han kjente, men ikke Thunder Eagle. Den andre stjernen stoppet ved dette fortet. Den fjærkledde Falcon fulgte etter og slo seg ned sammen med denne stjernen. Så skjedde ikke mer. Falcon våknet igjen av solen som steg opp i horisonten. Utmattet, og svekket av sult og tørst, slet han seg opp på beina, vaklet mot piletreet mot øst, slik han hadde gjort de to foregående morgenene, og ba igjen bønnen som presten hadde lært ham. Utpå formiddagen så han presten komme ridende mot ham. Da han igjen fikk smake vann som presten hadde med seg, og kjente det kalde vannet renne ned gjennom halsen, visste han at visjonsritualet var over, og at han skulle tilbake til leiren. Den første slurken helte han i seg for fort, og han kjente at han nesten holdt på å kaste opp. Han ble forsiktigere med vannet. Han følte ikke lenger sulten på mat, men visste at han måtte spise da han kom tilbake til leiren. Han samlet sine siste krefter og kastet seg opp på hesten. Samme ettermiddag, etter at han hadde fått noe å spise, tok presten med seg Falcon på nytt inn i svettehytta. Denne gangen skulle Falcon fortelle om visjonen sin, og presten skulle forsøke å tolke den. Falcon fortalte ham rolig og lenge om hva han hadde sett i drømmen. Han ville ikke utelate noen detaljer. Deretter gikk de ut av svettebadet, og ned til elven og badet i det noe kjølige vannet, tørket seg og kledde på seg. Deretter gikk de opp til prestens tipi, hvor de lenge satt og røykte, før presten til slutt lot stemmen lyde: ”Jeg tror du har funnet svar på dine spørsmål. Du kommer til å dra ut på en lang reise. Først vil du komme til et folk som bor i jordhytter, og deretter vil du fortsette til den hvites verden. De to stjernene må være din bror og søster. Ifølge drømmen kommer du til å finne begge.” Falcon virket forundret. Kunne han virkelig forutse framtiden ved hjelp av visjonsritualet, eller har det hele kun vært en drøm. Han spurte ikke presten om hvordan han kunne se inn i framtiden, eller om hvor stor sjansen for at drømmen var virkelighet. I stedet spurte han bare: ”Bor pawnee’er i jordhytter?” Presten nikket, og forstod. Thunder Eagle hadde fortalt presten om den gangen farmen til Falcons far hadde blitt angrepet av pawnee’er, og hvordan Falcons yngre bror hadde blitt kidnappet. Pawnee’ene hadde lenge vært fiender av lakotaene. Ifølge drømmen hadde ikke stjernen fulgt Falcon videre. Han var selv nesten like spent, som Falcon, på hvordan deres møte ville bli. De hadde ikke sett hverandre på mer enn seks år. Det er lang tid for en så ung kriger som Falcon, som nå var nitten. Og ikke minst for broren, som var to år yngre. Presten så på Falcon, og leste i ansiktet hans at han hadde de samme tankene som ham. Han så også et lite snev av tvil i ansiktet hans, og sa: ”Du tviler på om det du drømte kunne være sant?” Falcon kvakk til. Hvordan kunne han vite? ”Du så døde soldater i drømmen din,” fortsatte den hellige mannen. Falcon nikket. ”Tatanka Yotanka, Sitting Bull, hadde den samme visjonen for noen dager siden. Innen du reiser vil du være med lakotaene på en stor seier over de hvite soldatene.” Presten hadde ventet i det lengste med å fortelle dette, fordi han ikke visste om dette ville glede Falcon eller ikke. Han visste at den unge hvite krigeren ikke likte å drepe. Falcon svarte ikke. Han ble fortsatt sittende i dype tanker ved elvebredden etter at han hadde forlatt tipien. Etter visjonen hadde den unge hvite krigeren fått et nytt navn. Blant lakotaene hadde han vært kjent som Mastinca, Præriehare, helt siden han hadde kommet til leiren. Nå hadde han trådt inn i de voksnes rekker, og fått navnet Canska, Falk (Falcon på engelsk) etter drømmen sin. Endelig var han en kriger. Den unge, stolte krigeren vendte tilbake til tipien sin, hvor Thunder Eagle, naken og med åpne armer, ventet på ham.