Gay Erotic Stories

8. kapittel David Creek, øst for Little Big Horn, morgenen den 25. Juni 1876. Løytnant Charles Varnum fulgte etter crow-speiderne, og klatret opp på bakketoppen som ble kalt Crow’s Nest, kråkereiret. Han kunne se ned i Little Big Horn-dalen, men han så ingen sioux-indianere, til tross for at speiderne så røyk som steg opp i det fjerne, og de så bevegelser i åssidene på den andre siden av elven. Det dreide seg om en stor hesteflokk, sa de. Etter en stund kom også Custer opp for å ta et overblikk. Han kunne heller ikke se noe, til tross for at han brukte kikkert. Crow-speiderne fortalte ham om at det var snakk om en stor leir, for stor for Custers kavaleri. Men Custer trodde ikke på dem, og sa at han hadde en sjanse hvis han angrep før fienden rakk å søke tilflukt. Dette hadde alltid lyktes for Custer før. Han tenkte nok på æren han ville få hvis han vant en stor seier over indianerne. Amerikas forente staters neste president! Ingen kunne ta fra ham dette! Generalen gikk tilbake til leiren. Han hadde planlagt å starte angrepet morgenen etter ved daggry, mens indianerne sov. Men da han nådde leiren fikk han høre at noen soldater hadde dratt for å lete etter en kasse med brød som hadde falt ned fra et muldyr under marsjen. Da de fant kassen, var den allerede funnet av noen indianere, som forsøkte å åpne den. Soldatene nærmet seg, og indianerne red vekk. Soldatene ble bekymret, og red tilbake til Custer. På veien tilbake oppdaget de nok en gruppe indianere, som antakelig var på jakt. Da Custer fikk høre dette, trodde han at indianerne allerede visste at soldatene red inn i området. I stedet for å vente til neste dag, bestemte han seg derfor for å dele opp styrken og angripe leiren med en gang. Kaptein Frederick Benteen skulle ta tre kompanier, rundt 125 mann, dra sørøst i dalen, og se etter indianere og eventuelt avskjære fluktveien for dem i den retningen. Major Marcus Reno skulle også ta med seg tre kompanier, rundt 140 mann. Selv skulle Custer lede fem kompanier, 225 mann, og angripe fra nord. Resten, 125 mann under ledelse av kaptein Thomas McDougall, skulle være igjen og holde vakt over muldyrene som fraktet forsyningene og ekstra ammunisjon. Solen stod høyt oppe på himmelen, og det var varmt denne dagen. Det Custer, Reno og Benteen ikke visste var at general Crook hadde returnert til Fort Fetterman en uke tidligere. Little Big Horn, 25. Juni 1876, på ettermiddagen ”De angriper! Soldatene kommer!” Det var hunkpapaenes utroper som hadde ropt ordene som brøt stillheten i leiren. Deretter hørtes de samme ordene fra oglalaenes utroper, og Falcon kunne høre ordene gå videre nordover helt til sissetondakotaene og yanktonaiene. Overalt rundt ham løp lakotaer for å fange hestene sine. Falcon og Thunder Eagle var heldige, som hadde hestene sine like i nærheten i dette øyeblikket. Alt hadde vært stille i leiren denne dagen, mange av krigerne hadde sovet lenge. Kvinnene hadde syslet med sine vanlige gjøremål. De visste at det var soldater der ute, men de kunne vanskelig forestille seg at de våget seg så nær den enorme leiren. Dessuten pleide soldatene å snike seg tett opp til indianerleirene om natten, og angripe ved soloppgangen. Nå var det tidlig på ettermiddagen, og solen hadde nådd sitt høyeste punkt. Derfor virket det nærmest som en spøk at soldatene angrep. Falcon så at Sitting Bulls hunkpapaer allerede var i kamp med soldatene. Krigere løp rundt omkring og ropte og skrek, mange av dem var våte etter å ha krysset elven. Thunder Eagle kjente igjen mannen som ledet styrkene. Det var major Reno, fortalte han. Falcon hadde hørt om ham før. Begge krigerne kastet seg opp på hestene, og hjalp til å skynde kvinnene og barna i sikkerhet, over elven og opp mot et høydedrag. Soldatene kom ridende på deres store hester ut av en stor støvsky. De så store, sterke og fryktinngytende ut, og alle skjøt med våpnene sine. Indianerkrigerne gjemte seg mellom trærne, og skudden fra soldatenes våpen gikk over hodene på dem. Løv fra trærne falt ned på Falcons hode, ettersom kulene traff grenene over ham. Til å begynne med virket alle krigerne redde, og det virket som om de flyktet i stedet for å forsvare seg mot soldatene. Så hørtes høvding Galls stemme gjennom smellet og suset fra kuleregnet: ”Fatt mot! Ikke vær som kvinner!” Krigerne sluttet plutselig å flykte , og begynte heller å skyte tilbake. Så hørtes et nytt rop bakfra som fikk alle krigerne til å glemme all frykt en gang for alle. Gjennom en annen støvsky kom oglalaenes mektige kriger, Tasunka Witko, eller Crazy Horse som de hvite kalte ham: ”Hoka hey! Hoka hey! – Angrip!” ropte han. Han manet fram sine oglalaer og med ett hadde kampen snudd, og Renos menn ble drevet på flukt. Thunder Eagle reiste seg sammen med alle hunkpapaene rundt seg, og fulgte etter på de små indianerponniene. White Bull var fremst og ledet forfølgelsen av soldatene, som nå minnet mer om en bisonjakt enn kamp. Noe nølende fulgte Falcon etter også. Falcon følte seg ikke noe særlig krigersk, og aller helst ville han ha unngått dreping. Men han kastet seg på ponnien sin. Merkelig nok hadde de kortvokste ponniene større fart enn soldatenes hester. Soldatenes hester måtte være slitne. De fremste krigerne, noen oglalaer og cheyenner, kom raskt opp på siden av de bakerste soldatene, og rørte dem med kuppstokker i stedet for å skyte. En kuppstokk er en spesielt pyntet stokk, som ble brukt til å berøre fienden med. Å berøre fienden med en slik stokk ble sett på av indianerne som modigere enn å skyte ham, da dette var farligere, da motstanderen som regel var bevæpnet og med letthet kunne skyte krigeren. Derfor ble det sett på som et tegn på mot og fryktløshet, og ble regnet som større enn å drepe sine fiender. Falcon så en lakota gripe fatt i bisselet til en av soldatenes hester, og forsøkte å rive rytteren av hesten. Men soldaten trakk en seksløper og skjøt indianeren. Andre kastet seg over soldaten, og han hadde aldri en sjanse til å komme seg unna. Soldatene og lakotaene sloss i en klynge i elven. Falcon var i elven også, men kom ikke nær nok til å være med i kampen. Soldatene begynte nesten å falle som fluer mot den overlegne styrken. Da de forsøkte å komme seg på den andre siden, ble flere hvite revet av hestene og slått i hjel med steinkøller eller stukket med indianernes lange lanser. Rundt halvparten av soldatene var nå enten døde, såret eller savnet. Majoren, som ennå ikke hadde blitt truffet, klarte å samle resten og forskanset seg oppe på et bratt høydedrag. Falcon så vennene sine trekke klærne av de døde soldatene, og at de tok på seg soldatuniformene selv. Så skjedde noe som trolig reddet livet til Reno og soldatene hans. Den store leiren ble angrepet fra nord. Hadde det ikke vært for at Pahuska (Long Hair), eller general Custer, og hans fem kompanier hadde kommet, ville nok Renos menn lett blitt overløpt og slaktet som vilt. Falcon ble hos lakotaene som fremdeles beleiret Renos menn, mens Crazy Horse’ kraftige stemme igjen lød: ”Hoka hey!” Mange av lakotaene og cheyennene som nå red mot Custer trodde at de skulle dø, slik som flere av dem hadde mistet sine nærmeste i tidligere feider med de hvite. Igjen red White Bull fremst, sammen med Crazy Horse. Det tok ikke lang tid før Crazy Horse og Sitting Bulls krigere så at de hvite hadde undervurdert lakotaenes antall og styrke. Custer hadde nok ikke ventet at alle lakotaer, dakotaer, cheyenner og mange arapahoer ville samle seg til en slik styrke. Mer en tusen krigere veltet over Custers tohundre. Cheyennehøvdingen Lame White Man ropte ”Vi kan drepe alle!” og på mindre enn en time lå hver eneste hvit soldat død i det høye gresset. Falcon grøsset da han så unge krigere helt nede i tolv-trettenårsalderen skalpere døde soldater, barn og kvinner som stjal deres eiendeler, til og med skar av fingrene deres for å ta ringene deres. Det var ikke dette livet Falcon hadde tenkt seg da han forlot Fort Laramie sammen med Thunder Eagle. Han så forresten ikke vennen sin. Han hadde nok vært med Crazy Horse og bekjempet Custer. Fra stedet hvor Falcon nå satt kunne han ikke se hvor de andre kjempet. Men han hadde hørt skuddene, og sett støvskyene. Nå var det stille fra den kanten. Imens hadde de som var igjen av Renos menn samlet seg på en høyde, klare til å møte indianerne igjen. Men lakotaene behøvde ikke å løsne noen skudd. Soldatene var omringet og hadde ingen muligheter til å flykte. De ville dø av tørst. Da solen gikk ned, ble det holdt en kort rådslagning om hva lakotaene skulle gjøre. Det ble til at noen gikk tilbake til tipiene sine for å spise, og bringe mat til de som voktet over soldatene. Falcon var blant de som gikk tilbake til leiren. Først trodde han at de hadde revet leiren, som om de var klare til å reise, men så viste det seg at de bare hadde flyttet alle leirene tettere sammen i en stor og solid landsby, så nær en festning en tipileir kunne bli. Falcon dro ikke tilbake til beleiringen av soldatene. I stedet ble han sittende urørlig og stirret inn i flammene av leirbålet hele natten. Thunder Eagle satt ved siden av ham, men ingen av dem sa ett ord. Falcon kunne ikke sove, for så snart han lukket øynene så han for seg alle kampscenene igjen. Han orket det ikke. Det virket ikke som om noen i leiren kunne sove. Heller ikke Makes-Room, eller Kiyukan’pi som han het på lakota, var med i kampen. Han var nå femtien år gammel, og det var hans plikt som høvding å beskytte kvinnene og barna i leiren. Men det var tydelig at han var stolt over sin sønn, White Bull, som bragte seg selv mye ære. Elleve hester hadde sønnen kapret. * * * * * Neste morgen hørtes rop om at resten av soldatene skulle dø. Falcon fulgte de andre krigerne opp til høyden hvor soldatene befant seg. Krigerne som hadde voktet over dem dro tilbake til leiren. Det viste seg å være vanskeligere å treffe soldatene nå, da de hele natten hadde gravd seg ned ved hjelp av kopper og kniver som de hadde. Det var varmt denne dagen, og noen av soldatene ville forsøke å snike seg ned til elven for å skaffe drikkevann. Lakotaene drepte noen av dem, mens resten ga opp og trakk seg tilbake til de andre soldatene. Noen av soldatene begynte å skyte, og lakotaene skjøt tilbake. Falcon hørte en kule hvine tett forbi seg, etterfulgt av et skrik. Han snudde seg og så blod komme ut av hodet, like over det ene øyenbrynet, til en lakota. Han var død. Falcon grøsset igjen av synet, og kjente at han var nær ved å kaste opp. Etter en god stund hørte de at flere soldater var på vei. Lakotaene bestemte seg da for å dra tilbake til leiren, og Falcon hørte dem si at soldatene kunne bare dra. Den store leiren ved Greasy Grass, eller Little Big Horn, ble revet, slik skikken var etter et slag. Kvinnene samlet sammen eiendelene og la de på såkalte travois, sleder som ble dratt av indianerponniene, og lakotaene dro sørover, og opp i Big Horn-fjellene. Falcon red for seg selv og tenkte på den store seieren han hadde vært med på å vinne. Så hadde det gått slik som Sitting Bull forutså i sin visjon. Selv hadde han ikke drept en eneste. Ikke ett skudd hadde han løsnet. Han torde ikke fortelle noen om det, selv om Thunder Eagle nok visste det. Falcon kunne nok aldri drepe et annet menneske, med mindre det var i selvforsvar. * * * * * Da de igjen slo leir for kvelden, følte Falcon at han burde snakke med Thunder Eagle. Han hadde tenkt hele dagen, og visste nå at dette slaget ved Little Big Horn hadde forandret livet hans. De satte seg ned ved elvebredden. ”Jeg må reise,” sa han til sin venn. Thunder eagle svarte ikke med det samme. Falcon fortsatte som om han ikke ventet på noe svar. ”Jeg må reise til pawnee’ene og finne min bror. Jeg vet ikke om han vil kjenne meg igjen, eller om han vil komme med meg, men jeg må se ham igjen.” ”Slolwaye!” svarte Thunder Eagle. ”Jeg vet det!” Falcon åpnet munnen som om han ville forsøke å forklare hvorfor, men Thunder Eagle løftet hånden for å stoppe ham. ”Jeg vet alt. Jeg så det i en drøm for noen uker siden, men jeg ville ikke fortelle noen,” fortsatte han. ”Men jeg vil komme tilbake,” sa Falcon, nærmest for å unnskylde seg selv, selv om han ikke visste om han trodde på det selv. ”Ja,” svarte Thunder Eagle. ”Du vil komme tilbake. Men det vil være helt andre tider. Det er ikke ditt liv å kjempe mot hvite soldater. De hvite vil nok ikke gi opp å finne oss igjen, og jeg vet at de vil finne oss. De vil fortsette å skyte oss ned som ville dyr, til det ikke finnes flere frie indianere på prærien.” Falcon forsøkte å protestere, men han innså at det var noe i det vennen hans sa. Thunder Eagle fortsatte: ”Du vil reise tilbake til den hvite manns verden. Jeg vet at du vil kjempe for lakotaenes rettigheter, og jeg vet også at vi skal se hverandre igjen neste sommer.” Falcon var våt i øynene, og Thunder Eagle la armene sine rundt ham. Etter litt sa han ”Men nå skal vi spise godt, og deretter skal vi sove. Du kommer ikke til å reise før ved soloppgangen.” Så forlot de begge elvebredden og sluttet seg til de andre lakotaene. * * * * * Etter at de hadde spist gikk de begge tilbake til tipien, og la seg under det samme bisonteppet. Falcon kjente vennens pikk langsmed låret sitt, men visste ikke om han var i den rette stemningen til å elske. Thunder Eagle derimot la hånden sin på den hvite lakotaens pikk, og begynte å stryke den forsiktig. Snart var den hard allikevel, og Falcon rullet seg over på siden, slik at han kunne kysse sin venn. Thunder Eagle ble litt paff med det samme, for det var ikke noen indianerskikk å kysse. Dette var nytt for ham. Men han stoppet ikke sin hvite venn. Sammen omfavnet de hverandre, gned kroppene mot hverandre, gned pikkene mot hverandre. Dette ville være den siste natten de hadde sammen. Det ville bli lenge til neste gang de to skulle se hverandre igjen. Thunder Eagle kjærtegnet Falcons rygg og hans faste rumpeballer. Dette kåtet opp Falcon. Pikken hans stod som en flaggstang og dryppet av førsperm av ren og skjær opphisselse. Han fanget dråpene med en finger, og han lot Thunder Eagle slikke dem. Thunder Eagle gled ned, til leppene hans fant den hvite pikken, som han hadde kjælt med og sugd på så mange ganger det siste året. Leppene omfavnet den tilbaketrukne forhuden, og begynte å suge på pikkhodet. Han sugde så hardt at Falcon slapp ut et høylytt stønn.. Det var som om Thunder Eagle hadde sugd all luften ut av lungene hans gjennom pikken. Falcon var med ett i en helt ny stemning, og han følte at livet igjen måtte fortsette, uansett hva som hendte. Tross alt hadde han jo et valg. Han kunne fortsette å leve sammen med lakotaene, og kjempe mot de hvite. Han hadde valgt å reise ut for å finne Thomas, broren sin. For ham var det like viktig. Men i dette øyeblikket var det viktigste å elske med sin gode venn. Leppene beveget seg sakte, opp og ned. Tungen roterte rundt pikkhodet. Det rykket i pikken. Det ville ikke ta lang tid før Falcon ville eksplodere i orgasme. Men Thunder Eagle hadde ikke tenkt å forhindre. Han lot det komme i munnen sin. Hvert eneste støt, hver eneste dråpe kom inn i munnen hans, og han svelget alt. For Falcon gjorde det ingenting at han selv skrek høyt. For i dette øyeblikket var det kun nuet som telte. Hva andre måtte tro, hadde ikke lenger noen betydning for ham. Han var homofil, men han levde ikke som en kvinne. Hans dåder som lakotakriger beviste det. Han kunne la seg bli pult i ræva, uten å føle seg fornærmet. Det var kanskje litt uvanlig for en lakota, men som indianerne hadde fortalt ham, enhver kunne leve som han selv ønsket. Det var fordelen å kunne leve som en indianer. Blant de hvite fantes det så mange fordommer, og det å være homofil var forkastelig. Derfor visste han at han ville reise tilbake til lakotaene en dag. Han håpet at den dagen kunne han leve et liv i frihet, uten å bli forfulgt av soldater. Han visste at også Thomas, hans bror, måtte føle det på den samme måten. Thunder Eagle snudde ham rundt. Drog rumpeballene til sidene, og åpnet hullet, lot en finger gli inn. ”Ja, kjør pikken din inn i meg,” hvisket Falcon. ”Jeg vil ha den i meg nå.” Og Thunder Eagle hørte ham, lot pikken sin trenge inn i det ventende rumpehullet. Det var ikke et smerteskrik som fylte lungene til Falcon, det var mer et skrik over gleden av å bli gjennomboret av en pikk igjen. Ett støt, så et til, enda et, og så var den helt inne. Begge stønnet. Denne gangen føltes det kanskje bedre enn noen gang før, tenkte Falcon. Han jukket imot hver gang Thunder Eagle støtet pikken inn. Jobbet mer enn tidligere med at dette skulle bli den beste natten. Little Big Horn var glemt for en stund. Dette var den første dagen i et nytt liv. Thunder Eagle pulte ham nådeløst. Da Thunder Eagle kom, og sendte den største ladningen av sperm noen gang opp i hullet til sin venn, skrek de høyt begge to. Da de segnet om oppå hverandre, Thunder Eagle øverst, var de helt utmattet, mer svett enn noen gang før. Åh, som Falcon elsket Thunder Eagle. Som han elsket lakotaene. Som han elsket et liv i frihet, uten fordommer. Falcon ble liggende og kikke opp i toppen av tipien. Den lille åpningen der oppe, som skulle slippe ut røyken fra bålet. Men nå var det ingen røyk, intet bål. Det var varmt i luften. Gjennom den lille åpningen kunne Falcon se stjernene blinke. Uendelig langt borte. Et tegn på evigheten. Friheten. Jo, han visste det. En dag skulle han komme tilbake. Due to international translation technology this story may contain spelling or grammatical errors. To the best of our knowledge it meets our guidelines. If there are any concerns please e-mail us at: CustomerService@MenontheNet